Jeg hører henne…

“La meg leve” visker jeg stille for meg selv hver kveld.
Min bønn består kun av tre små ord.
Fastlåst i en seng ligger jeg i mørket, men inni meg brenner en ild så stor.
Selv med en ubrukelig kropp og en skrøpelig stemme brenner den, en ild for livet her og nå.

Livet som en gang var kom tilbake igår, livet jeg en gang tok for gitt.
Bilder av en jente med glitrende øyne skinte imot meg, fremtiden lå lys fremfor hennes føtter.
Med tårer på kinn stirret jeg inn i hennes glitrende øyne, håp og drømmer lyste imot meg. ” Husker du kjære” visket en sliten mann ved min side, “livet var så enkelt da”.

Gjennom mine egne øyne så jeg meg selv, jenta som var lever fortsatt inni meg. Jeg føler henne hver eneste dag, hun er begravd i en ubrukelig kropp.
Fremtiden forsvant når ordet ALS feide over henne som en flodbølge, med kun hodet over vann kjempet hun seg videre.
To glitrende øyne ble fylt med et mørke, alle drømmene hun hadde forsvant.

Det er i mørket jeg hører henne som mest, jenta som engang var.
Jeg hører hennes hjerteskjærende skrik, jeg føler hennes lidelse.
To dråper faller lydløst på min varme pute, en tåre for henne som en gang var og en tåre for hvordan livet ble.
To slitne øyne glir sakte igjen, tre ord fyller et lite mørkt rom.
Inni meg kan jeg høre hvordan hun roper med meg, i et lite mørkt rom kan en inderlig bønn høres, “la oss leve” er det siste som kan høres før to slitne øyne glir igjen….