Jeg hater å leve i uvisshet…

For seks år siden så livet ganske så annerledes ut , med et fjerde barn på vei kunne jeg ikke vært mer lykkelig.
Planene for barseltiden var mange , denne gangen skulle jeg gjøre alt riktig.
Alt lå tilrette for at en liten gutt skulle få den beste starten i livet , og jeg skulle gjøre alt for at en liten gutt skulle føle seg trygg og omringet av kjærlighet.
Med verdifull erfaring i bagasjen følte jeg meg klar som aldri før , lite visste jeg at min siste fødsel skulle endre alt.

Frisk og rask dro jeg inn på fødestuen , jeg måtte gå ni dager over tiden før en liten prins var klar.
Med min kjære ved min side gjorde vi oss klar for å møte vår etterlengtede lille gutt , lykken var komplett.
Mitt eneste ønske var å føde uten bedøvelse , for meg har det alltid falt naturlig.
Men når alarmen begynte å gå ble idyllen brutt , mitt eneste ønske rant ut i sanden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Blodtrykket for plutselig rett til værs , og plutselig var jeg omringet av hvitkledde mennesker.
Epidural ble satt , til tross for at jeg protesterte høylytt.
Jeg fikk nemlig Epidural med min første gutt , og det ble en dårlig erfaring.
Og nå gjentok historien seg , jeg ble igjen delvis lam fra livet og ned.
Likevel fokuserte jeg kun på en liten gutt , så lenge han var frisk så spilte ingenting annet noen rolle.

Nå er det snart seks år siden jeg forlot sykehuset med en liten gutt i armene , men det var ikke alt jeg dro hjem med.
For venstre fot “våknet” aldri igjen etter fødselen , jeg måtte slepe den etter meg.
Mitt lykkeligste øyeblikk ble starten på et langt mareritt , likevel ville jeg ha gjort det samme om igjen.

Men det jeg hater mest ved denne sykdommen er den uvissheten den gir , vi vet aldri hvilken komplikasjon som venter på oss rundt neste sving.
Alt kan snu over natta , du kan legge deg om kvelden i god form for så å våkne opp neste dag og være døden nær. Jeg har selv opplevd nettopp det , og det skremte livskiten ut av meg.

Mens de som er frisk legger seg om kvelden og føler seg sikre på at morgendagen vil bringe med seg de samme gjøremålene så er alt jeg tenker på om jeg får oppleve en ny dag.
En liten infeksjon er nok til å vippe skåla i motsatt retning , og jeg vet at jeg ikke tåler noe lenger.
Hver kveld legger jeg meg med en klump i magen , en uro som fyller hele meg.
Og når de første lysstrålene vekker meg opp til en ny dag så føler jeg på det , hvor heldig jeg er som har fått enda en ny dag i gave….