Jeg gruer meg…

Categories Blogg

Når jeg var innlagt på sykehus for to år siden skjedde det noe med meg , den opplevelsen gjorde noe med meg.
Den ensomheten jeg følte på når jeg lå der henger fortsatt med meg , aldri har jeg følt meg mer alene enn det jeg gjorde da.
I 34 dager kjempet jeg for livet , mine kjære ble stående hjelpeløse ved sengekanten uten å kunne gjøre noe.
Jeg husker enda den redselen som fylte et lite sykehus rom , hver gang mine kjære kom på besøk.

 

Helt siden den gang har jeg slitt , hver gang jeg må på sykehuset kommer de minnene tilbake.
Luktene , hvitkledde pleiere , alarmene som kan høres i gangene og de gråe slitte veggene er med på å dra meg tilbake i tid , alt jeg vil er å komme meg ut raskest mulig.
Tanken på at det er et mirakel at jeg sitter her nå har endret meg , nå vet jeg hvor lite som skal til før alt snur.

 

Jeg er så takknemlig for den hjelpen jeg fikk den gangen , de pleierne som satt og holdt hånda mi når alt så håpløst ut.
Legene som ga alt i kampen for å holde liv i meg , presten som kom for å styrke min tro.
Noen av de som kjempet for meg den gangen har jeg møtt flere ganger siden , og de har fått en spesiell plass i hjertet mitt.

 

“Vi håper det blir leeenge til neste vi ser deg” var avskjedsordene jeg fikk når jeg til slutt kunne trille ut av sykehuset for egen maskin , og nå er det to år siden.
Men nå skal jeg tilbake , til den samme avdelingen som jeg engang lå på.
Selv om jeg gjør dette frivillig så gruer jeg meg , jeg gruer meg til kveldene alene i uvante omgivelser.
Tusen spørsmål kverner rundt i hodet mitt , for jeg vet at det vil bli utfordrene.

 

Hjemme har jeg alt jeg trenger , men viktigst av alt er at jeg har mennesker som forstår og kjenner meg.
Men nå må jeg klare meg selv , jeg må selv forklare hvordan jeg vil ha det og hva jeg trenger.
Jeg kjenner meg selv så godt nå , og jeg vet at jeg velger heller å bite ting i meg fremfor å bruke krefter på å få de til og forstå.

 

Så at jeg gjør dette frivillig er utenfor min forstand , men i dag skal jeg altså tilbake.
Tilbake på den samme avdelingen der tiden nesten sto stille , tilbake til et rom der verden kun kan sees gjennom et lite vindu.
Jeg skal tilbake dit hvor jeg mest sannsynlig en dag vil trekke min siste pust , og alt jeg klarer å tenke på er at jeg håper det vil være verdt det…

12 kommentarer

12 thoughts on “Jeg gruer meg…

  1. Masse Lykke Til Vivian! <3 Måtte dagene fly slik at du VIPS er tilbake i heimen 🙂 Du er tøff, BEINtøff! At du gjør dette frivillig vitner om det, så vær stolt! Skjønner hva du mener med de kvelden alene på en sykehus, Ååå de kan være ensomme de, men mye av det du gjør gjør du også for andre så du burde fått egen suite med panoramautsikt og balkong <3

    Klem Vibbedille 🙂

  2. Lykke til. Er ny her som følger, men kjenner igjen mye av det du forteller og skriver, min mor var fast gjest ved den avdelingen, og hun bet tenne sammen, og orket mange ganger ikke å gjenta seg selv, hvordan hun måtte løftes, hvordan hun ville ha maten kutte opp slik at det var letter for henne å spise etc hun hadde muskelsykdom. Lykke til igjen , du er umåtelig sterk , og hjelper andre ved å skrive om din situasjon.

    1. Velkommen inn i mitt liv Berit , så kjekt at du vil følge meg 💖
      Ja det er ikke enkelt når man er så avhengig av å ha mennesker rundt som forstår , jeg blir bestandig stresset under slike situasjoner. Jeg skjønner din mor veldig godt , noen ganger er det dessverre lettere å bite tennene sammen fremfor å bruke krefter på å bli forstått 💓

  3. Masse lykke til gode Vivian ❤️🥰🌹 🧚‍♂️🧚‍♀️🧚 Tenker på deg, stor klem 💖💖💖💖

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *