Den verste følelsen er når man føler seg uviktig, når du sitter der og føler at ingen ser deg. Igår hadde jeg den følelsen, den eneste jeg hadde som samtalepartner var veggen. Stearinlys var tent, TVen sto på Nrk som vanlig, alt lå til rette for en god fredagskveld.
Jeg gleder meg hele uken jeg, gleder meg til to deilige dager sammen med mine. Men igår kom den følelsen tilbake, den følelsen om at jeg bare er i veien. Uansett hva jeg sa så var det ingen respons å få, jeg følte meg plutselig så alene.
Ja for noen ganger føler jeg meg som et møblemang. Et møbel du bare kan sette bort for en stund. For det blir til at jeg blir plassert i stolen, og der blir jeg sittende i timevis i strekk. Faktisk sitter jeg der dag ut og dag inn, jeg føler meg som en del på stolen.
De eneste gangene jeg er oppe er når jeg må på toalettet, men det er stort sett bare tre ganger i løpet av en dag. Det vil si at jeg beveger meg ut av stolen toppen 30 min om dagen, 30 min av 12 timer.
Igår ønsket jeg meg en fin fredagskveld, kanskje få noe godt å spise, og se på Lindmo sammen med gubben. Men gubben var sliten, og jeg var bare til bry. Selvfølgelig sier ikke han det, men jeg ser det. Jeg blir en byrde, jeg ble et møbel som bare ble satt bort.
Tror knapt jeg sa en setning, jeg hørte på snorkingen fra sofaen at denne kvelden var over før den var begynt. Så der satt jeg fra 19-23, og alt jeg følte på var å være i veien. Jeg ville ikke bry han med mine problemer, for han hadde nok med sitt.
Men så går sårheten over i irritasjon, for jeg prøver å hjelpe på min måte. Som når jeg dagen før tok med meg Isak til Voss, på den måten kunne en gubbe få noen timer på ettermiddagen for seg selv. Men istedenfor å slappe av så velger han å jobbe overtid, kommer ikke hjem før på kvelden når vi kommer hjem.
Derfor lå en gubbe rett ut igår, han hadde presset seg for langt igjen. Jeg hørte hvordan han klagde seg der han lå, klagde over hvor dårlig han var. Sliten var det han var, utmattet etter arbeisdagen dagen før.
Så da blir det bare til, at jeg føler meg i veien. Jeg vil ikke være en belastning, selv om jeg må innse at det er nettopp det jeg er blitt. For jeg er en krykke han alltid må ta hensyn til, en byrde han alltid har med seg.
Det er nemlig det som skjer når man blir alvorlig syk og pleietrengende, jeg står i veien for hans liv. Livet hans er satt på vent, han kan ikke gjøre noe uten å ta hensyn til meg.
Så derfor satt jeg bare der, holdt det inni meg. Tårene over håpløsheten rant stille nedover kinn, men denne gangen var det ingen som kom og tørket. Smerten over hvordan livet vårt var blitt var stor, sorgen over det vi hadde mistet kom tilbake denne fredagskvelden….
15 kommentarer
❤️Du skriver fantastisk ❤️ Du når virkelig frem med hele aspekteret av følelser❤️
Det er virkelig godt å høre Lise, det er disse følelsene jeg vil formidle 💜
Så utrolig vondt å lese. Men fy søren så tøff du er som tørr å sette ord på disse følelsene ❤
Jeg elsker å lese bloggen din. Du er så åpen og rett frem.
Det betyr mye for meg å høre Renate, tusen takk 💜
Hadde ikkje likt å være gubben som blir sånn eksponert
Da er det bra min mann ikke er deg , og at at han får lese igjennom alt før det blir publisert. Det er ingenting som blir skrevet her uten hans samtykke.
Vakre deg❤️ Hadde jeg bare kunnet delt meg i flere deler, så hadde jeg aldri nølt med å bidratt med det jeg kan❤️ Du er fantastisk!!
Tusen takk kjære deg 💜
Sender deg en god klem kjære deg, og ønsker deg en bedre lørdag enn fredagen var💛🌻
Tusen takk Heidi 💜
Kjære deg ❤️ Vondt å høre… Er det mulig for deg å sitte, ligge i sofaen støttet godt opp med puter? Det må jo være ille å sitte i den stolen hele dagen.. spesielt i helgene når du sksl kose deg med familien måtte det være godt å «sitte» i en type sofa! Er dette noe du kan ta opp med ergoterapeuter? Du trenger jo forandring, avlastning for kroppen . I tillegg vil jeg tro at det måtte være godt både for det fysiske og psykiske . Dersom dette innlegget mitt var bak mål må du ha meg unnskyldt! ❤️❤️❤️
Du er en mester i å sette ord på følelser, Vivian ❤️ Du er råtøff som er så åpen om det virkelige livet, bøyer meg i støvet💜ønsker at jeg bodde nærmere, slik at jeg hadde kunnet bidra med noe 💜Jeg håper og ønsker at du får en koselig lørdagskveld ❤️
Tusen takk gode deg 💜
neppe en trøst men likevel , en mann som føler kona som en byrde.. tror jeg mange kjenner seg igjen i en fredag kveld. spesielt om den ene er hjemmeværende og den andre er på 9/17 rutine. og seff skal vi ALLTID ha forståelse med den slitne arbeideren.. ( jeg er imot )
å se hvor mye den som ” bare er hjemme ” har på tapeten er et ikke tema.
et annet poeng for meg er , ja , jeg var ung men også oppriktig, når jeg ved noen FÅ ganger prøvde være til hjelp for ( i dene sammenheng ) min tante og farfar . de delte generasjonsbolig.
det alle med assistert behov av noe slag vet , er det at timene er redusert til noe svimlende lite for både den arbeidende og de som skal motta hjelp.
har man et hjem ( 50 – 70 – 90 – 150 kvm.. ja uansett er 1 time en uke og 2 timer neste ALT for lite til yte folk gleden over verdige liv i rene hjem. og ikke minst.. yte den arbeidende rettferd ang å dra hjem fredag efta og føle ” jeg har utgjordt en forskjell for minst 1 menneske denne uka ”
også disse som VIL gjøre en forskjell , bidra , være en del av , avstumpes med smuler av tid til gjøre sine arb oppgaver.. så dermed tap for alle.
tilbake til MIN erfaring.
tante hadde sine ønsker , krav , mm jeg støvsugde ikke som ho ønska, jeg vaska ikke opp kopper og kar rett etter hennes ønske.. jeg var niese / barnebarn så JEG turde si fra, da kan du gjøre dette selv om du bare skal kritisere ..
tante mente aldri kritisere, ho ØNSKA gjøre ting selv. og når det ikke gikk hadde ho i det minste et ønske om at en som var ” ansatt til hjelpe ” skulle ha tid til gjøre ting på ” hennes måte ”
noe jeg synes er på sin plass.
så etter jeg med mine utsagn og ” da får du ordne selv ” kunne lære meg forstå HVORFOR tante var så ” streng / kravstor ” ang meg– så tok jeg det som et kompliment. meg hadde ho tid til å si ifra til , meg var ho trygg på , og ho visste at jeg aldri tenkte på ho som ei i rullestol. for meg var ho tante, noen ganger ei sær tante.. men aldri rullestol tante.
ja det er en belastning for et familie medlem å ha noen i stol, men aller mest er det en belastning for den som er i stolen. det betyr ikke at ” du ” ikke er en ressurs i fht så mye annet 🙂
vite når ungene har div øvelser treninger , felles samtale på skolen osv.. du vet at skjorta må strykes inna lørdag da sønnen skal på feiring av ” treneren for gutter 16 ”
så hva er ressurs ?
er det å ha 2 armer og 2 bein å virvle rundt med ?
er det en hjerne som husker alt alltid ?
er det en som er der for FELLESSKAPET innad i lille familien eller ut i store felles settinger.
avslutter med tenke på en ting, er det DU eller mannen din som synes du er belastning ?
kan du se at han etter en arb uke med sitt , sine tanker osv kan trenge fredag kveld til hente seg inn ang jobb , og derfor virker lei deg , lei ” alt og alle ”
men egentlig bare trenger 1 kveld pause men med respekt for akkurat dette,
samtidig sitter du med 1 uke der hjemme alene og gleder deg til helg sammen.. og for deg starter helg fredag.. for din mann lørdag.
du har venta på familietid sammen hele uka, han har sett frem til en rolig fredag så han kan glede seg til lørdag og en dag med familien ..
komunikasjon er underoppskrytt.
masse god helg <3
Vi prater mye om disse tingene Cecilie , og det er meg som føler meg til bry. Den følelsen er umulig å gjøre noe med når man er alvorlig syk og pleietrengendepleietrengende . Jeg har ingen problemer med å forstå at han også trenger hvile , faktisk så prøver jeg å bidra til nettopp dette. Problemet er at jeg ikke kan gjøre noe, jeg kan ikke bare gå å hente meg noe jeg har lyst på , eller gå på toalettet når jeg trenger det. Vi har nemlig valgt å ikke ha assistenter etter kl 19 så vi får litt privatliv , det var faktisk min mann som ønsket dette mest, men denne kvelden førte det til denne følelsen.