Med denne sykdommen blir alle følelser forsterket , og det sliter meg ut.
Angsten sitter enda godt i meg , jeg sliter med å puste.
Det går utover alt , både humør og matlyst.
Jeg finner ikke roen uansett hva jeg gjør , og for første gang på lenge gruer jeg meg til å legge meg på kvelden.
Av og til føler jeg meg bare så alene , og nå er det verre enn noengang før.
Selv med huset fullt av folk kjenner jeg på det , ensomheten med denne sykdommen er tung å bære.
Den følelsen er det ingen som kan gjøre noe med , og det tror jeg alle som er alvorlig syk kan kjenne seg igjen i.
For uansett hvor mye de rundt meg prøver , så må jeg alene takle alt denne sykdommen fører med seg.
Det er det verste med denne sykdommen , man føler seg så forbanna alene.
Jeg lar være å be om hjelp fordi jeg ikke vil være til bry , jeg vil ikke stå i veien for andre sitt liv.
Hele livet har jeg vært vant med å klare meg selv , alle andre sine behov har alltid kommet først.
Så når jeg vet at mine kjære har problemer med å takle ulike ting , så velger jeg heller å gjøre det alene.
Men det er tungt å stadig befinne seg i utrygge omgivelser uten å ha en trygg hånd og holde i ,
jeg er lei av å være så forbanna sterk hele tiden.
Noen ganger vil jeg bare forsvinne , for det er bare elendighet rundt meg likevel.
De siste årene har jeg alene blitt fraktet bort i sykebil , og hver tredje måned har jeg møtt opp på kontroller alene.
Jeg gjør det for å frita mine kjære , jeg gjør det for å være sterk.
Jeg gjør det for å ikke stå i veien , i veien for mine kjære sine liv.
De har mer enn nok fra før , sorgen er stor nok som den er.
Det vil alltid komme situasjoner som jeg må takle på egenhånd , og det er ingenting mine kjære kan gjøre.
Derfor kommer angsten stadig tilbake , sterkere for hver gang.
Denne gangen er det ikke kontrollen som er problemet , denne gangen er det alt jeg har gjennomgått.
For jeg vet det stadig blir verre , og jeg vet rett og slett ikke om jeg takler det.
Jeg vet rett og slett ikke om jeg er sterk nok , sterk nok til å takle det som kommer…
Jeg blir trist og lei meg på dine vegne, når jeg leser hvordan du har det. Det er vanskelig å forstå fullt ut, men intellektuelt kan jeg til en viss grad forstå. Jeg håper og ber om at du igjen får dager hvor du ser ” lyset” igjen 💕
Du er en av de tøffeste damer jeg har “møtt”. Men selv de tøffeste trenger av og til en hånd å holde i, og få være svak og Lene seg til noen, noen som helt sikkert vil være der sammen med deg hvis du lar de få lov. Lar de få skippe til. Det er ikke alt en skal gå gjennom alene – selv om man er aldri så tøff. Stor klem fra meg
Du er stort sett alltid så heltemodig positiv, synes jeg. Men så er du også ufiltrert ærlig på det som er vanskelig, og det er minst like heltemodig.
Det er nok ingen ord i verden som kan gjøre situasjonen din enklere akkurat nå, men vit at du har mange “der ute” som sender deg varme tanker og håper, håper så inderlig det aller beste for deg fremover. Jeg har aldri møtt deg, men du skriver på en måte som gjør at jeg føler jeg kjenner deg litt likevel, jeg lærer masse – og jeg bryr meg ikke minst veldig om hvordan det går med deg💜
KLEM💜
Kjære dæ! Æ trur ingen av oss skal være sterk aleina. Det er så umenneskelig å skulle takle det aleina .
Æ prøve å tenke at æ ikke må frata min kjære, retten tel å hjelpe mæ.
Finnmarks klæm kommer sørover🌸
Kjaere Vivian, mine tanker er hos deg. Önsker deg en god natt. Klemm fra sveits ❤️
Så tøft at du skal ha det slik 😢Ensomheten i sjukdommen din beskriv du godt, tungt for deg å bera. Varme tankar, og ønskjer om at du får mange gode dagar ❤️Klem!
Kjære deg❤
Det er vanskelig å be om hjelp, du ønsker å ikke belaste dem mer enn nødvendig…
Men kanskje er det vanskelig for de rundt deg å _ikke_ få hjelpe til når du nå er på ditt mest sårbare?
Jeg håper du klarer å la dem slippe til og være der for deg. Tillat deg selv å være svak, det kan kanskje gjøre angsten mildere og samtidig være godt for dine nærmeste som elsker deg uansett ❤
God klem fra meg❤
Du er ikke til bry for noen Vivian, det er noe du som den resurssterke personen du er føler… Det å ikke kunne gi, “bare ta”, ligger nok ikke i oss mammaer. Vi skal være den som trøster, setter grenser, og gjør livet trygt og godt for de rundt oss. Nå trenger du “høste av det du har sådd.” Er sikker på at dine har fått en stor dose omsorg, forståelse, og nestekjærlighet med på veien. Ta i mot, og la de pussle rundt deg nå, det fortjener du så inderlig. Angsten og fortvilelsen er din, og den kan ingen fjerne. Men det er så mye lettere å bære når vi deler den på flere. Sammen er vi sterke, Vivian.❤❤❤
Du er sliten.
Og vet du hva.
Du har lov å være sliten.
Du har lov å.være lei.
Du har lov å tenke at livet er dritt!
Du har lov til alle disse tankene hver dag, de er aldri “feil”!
Men en ting vil jeg så inderlig be deg om.
Ta med gubben på kontroll. Forlang det.
Det har du også lov til.
Ta med deg en hånd å holde i. Legg noe av stresset og det mørke over på han i den situasjonen.
La han få lov til å være sammen med deg der.
En god klem fra meg til deg kjære Vivian 💛🌻
D
Kjære Vivian. Du har tøffe dager, del tankene dine med de som er rundt deg. Tror de vil sette veldig stor pris på det, du tenker og vil det beste for din flotte familie, setter deg selv i siste rekke. Stor klem fra meg❤️
❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️
❤️
♥️