Her ligger jeg i mørket og kjenner på den følelsen. En følelse som har blitt sterkere de siste dagene, en følelse jeg stadig prøver å fortrenge. Det eneste lyset i rommet kommer fra skjermen, og den eneste lyden er svak tikking fra tastaturet etterhvert som ordene blir til. Følelsen henger ved meg, og jeg vet hvor altoppslukende den kan være.
“Jeg er redd” sa du idag, redd for livet som kommer. Jeg følte hvordan ordene traff meg midt i brystet, og plutselig følte jeg meg veldig svak. Men jeg skal være sterk, jeg må være sterk, for jeg kan ikke tillate at korthuset raser sammen. Jeg må holde ut, jeg kan ikke tillate meg selv å være svak.
Som kvinne må jeg være sterk , som mor må jeg kjempe. Som datter må jeg tåle, som kone må jeg stå støtt. Som søster må jeg smile, som venninne må jeg le.
For jeg kan ikke gi etter, jeg klarer ikke slippe. For jeg er også redd, redd for hva som skjer dersom jeg slipper taket. Jeg må være sterk, for det er min eneste sjanse for å overleve. Må komme meg gjennom dagen, aldri la masken falle, kjempe mot indre demoner hver eneste dag.
Noen ganger sprekker masken, redselen tar overhånd. Men jeg lapper masken sammen igjen, og små sprekker blir til arr. Usynlige arr for det blotte øye, men de ligger der på sjelen min for evig og alltid. Jeg har ikke krefter til å være svak, jeg er redd for mørket. Jeg tør ikke kjenne på det, jeg må holde “guarden”oppe.
Som en kamp i bokseringen må jeg forsvare meg. Jeg må beskyttes mot meg selv. For min kamp er usynlig, men kommer du nært nok vil du se. De små sprekkene, mine små arr.
Ensomheten treffer meg, som små spyd river de meg opp innvendig. Jeg kjenner hvordan jeg sakte glir ifra, muren rundt meg blir bare større og større. Mørket lukker seg rundt meg, men ingen ser det. Mine følelser blir usynlige, jeg lever, men med et slør rundt mitt hjerte.
Noen ganger lar jeg masken falle, i ensomhet, alltid alene. Alene i smerten, den altoppslukende smerten, en smerte som river opp den sterkeste mann.
Jeg er en mor som kjemper, kjemper for sine barn. Jeg er en kone så sterk, bærer sorgen for oss begge. Jeg er en søster som smiler, trøster og ler. Jeg er en datter som føler, sorgen er sterk. Men jeg er også ensom, ensom i egen sorg. Masken forblir, for meg er den en redning. For jeg er også redd, redd for å slippe taket…
Veit du har det sånn iblant og det skjærer i ❤️ Tenk å kunne fått gitt deg dager i full bevegelse igjen, det hadde vært fint. Klemmer deg herifrå til månen og tilbake igjen og ønsker din dag må bli bedre gjerne fylt av masse solskinn og latter og gode venner❤️❤️❤️ Og mange gode klemmer.
Tusen takk Anne ❤
Kjære mamma på hjul!
Regner med at din elskede også leser hva du skriver. Du får prøve å slippe masken en gang i blant og vise smerten din.
Sender deg en million med varme styrkeklemmer <3
Å være sterk!
Å være sterk er ikke
å løpe raskt
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst.
Å være stor er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å være best.
Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere
krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard.
Ukjent
Åååå så fint Bjørg <3 Det traff meg midt i hjertet <3 Min mann leser alt jeg skriver 🧡