Jeg er lei…

Hver dag sitter jeg her , nå mye mer enn før. Selv om livet snudde brått for fem år siden så har jeg prøvd , prøvd å gjøre det beste ut av den tiden jeg har. Daglig finner jeg nye prosjekter som jeg kan fordyp meg i , prosjekter som bidrar til at jeg glemmer tid og sted. Prosjekter som gir meg et pusterom , et kjærkomment pusterom fra sorg og sykdom.

Men i det siste har jeg mistet litt inspirasjon , jeg føler meg fanget i mitt eget hus. Fire vegger er igjen blitt mitt fengsel , og selv her føler jeg meg ikke trygg. For jeg kan ikke bare låse dørene , skalke lukene og stenge folk ute. Hver dag kommer det nye mennesker inn døren , mennesker som jeg er avhengig av for å i det hele tatt kunne fungere.

Nå er det ikke lenger ALS som er den største trusselen , nå er en ubarmhjertig sykdom blitt skjøvet litt inn i skyggen. Tre små bokstaver er blitt forbigått av et virus , et nytt virus som har tatt over alt. Som om ikke vi har nok å være redd for , vanlig influensa og lungebetennelse var tydeligvis ikke nok.

 

En liten gutt spør meg ofte , det samme spørsmålet blir gjentatte ganger tatt opp. For når skal mamma dø egentlig , en liten gutt vil gjerne vite. Et umulig spørsmål som jeg ikke har noe svar på , men faren for at det skjer har aldri vært større enn nå. Jeg føler nesten at jeg leker russisk rulett her jeg sitter , for når som helst kan et virus komme gående inn døren her.

Det er blitt en form for “elle melle”, man vet aldri hvem som blir nestemann. Hjertet mitt brast når jeg hørte om det første barnet her i Norge som døde , hvis ikke det får folk til å våkne så er det noe galt et sted. Men vi er egoister vi mennesker , og nettopp det ser vi nå. Den deterikkesåfarlig holdning har igjen begynt og spre seg , og nå slukkes det små branner rundt om i hele landet.

Det første jeg våkner opp med er et urolig sinn , og den uroligheten sovner jeg med også. Mitt liv ligger i andre sine hender , og det håper jeg mine hjelpende hender tenker over. For jeg er blitt ufrivillig nærkontakt til mange , jo større omkrets de har jo større er min sjanse for å bli syk.

Så ja jeg er lei , lei av å ha enda en trussel hengende over hodet mitt. Men jeg er også lei fordi vi er mange , mange som nå sitter og er redd. Redd for å forlate huset , redd for å få besøk. Vi er til og med redde i vårt eget hjem , for vi vet aldri når et virus banker på døren…