Denne lørdagen ble ikke slik jeg hadde sett for meg, for idag har det vært mye armer og bein. Jeg har nemlig hatt to skjønne jenter her på opplæring, men når de ikke forstår meg så kommer frustrasjonen og river meg opp innvendig. Min mann for nemlig ut for å gjøre noen ærend, og da ble jeg alene med Isak og to nye assistenter.
Noen ganger blir jeg så frustrert at jeg nesten blir sint, og det var nettopp det som skjedde i dag. For etter å omsider fått på bipap masken (etter noe som virket som en evighet med forklaring) ble jeg så oppgitt at tårene begynte å komme. Men jeg har en egenskap til, en egenskap som kanskje ikke er like lett å forholde seg til, jeg hater nemlig å få trøst.
Jeg hater å få medlidenhet, det er ikke synd på meg, så det beste er å bare la meg være i fred til jeg har roet meg. Problemet er at ingen av disse assistentene har vært her før, og de har heller ikke fått opplæring her hjemme av de faste assistentene. Jeg skulle nok aldri gått med på at de kom begge to på en lørdag hvor vi ikke har noen faste assistenter på jobb, det blir for mye for meg å lære de opp alene.
Jeg er rett og slett ikke sterk nok enda, jeg klarer ikke med det. Det andre problemet er at min mann er grusomt dårlig på å gi opplæring, “jeg har jo vist de EN gang, det burde vel holde” sier en utålmodig finnmarking som ikke skjønner hvorfor ting noen gang trenger repetisjoner.
Han mener at ord er overflødig i denne sammenheng, det holder å vise hvordan det gjøres, og det er her problemene begynner. For de henger liksom sammen de to tingene, det ene utfyller det andre. Men min mann er en mann av få ord, og mener at forklaring er unødvendig bruk av tid. Så da ender jeg opp med å sitte igjen med problemet til slutt likevel.
Ikke kom jeg meg ut idag heller, og jeg som hadde så lyst til å få unnagjort ting og tang. Men når vi igjen sitter uten hjelp denne lørdagen så blir det sånn. Min mann orket ikke, og de to nye kan ikke kjøre bilen min uten opplæring først. Så denne lørdagen ble ikke helt slik jeg hadde håpet den skulle bli, men som vanlig må vi prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.
Det ble et plaster på såret med enda en julelukt i huset, duften av nystekte pepperkaker. Idag har nemlig min datter og Isak bakt litt, en prøvebaking før neste helg. Da kommer nemlig tradisjon tro farmoren til min nest eldste sønn og baker med oss. Pepperkakehus, pepperkaker og kakemenn står på programmet.
lettere kaos rundt meg, men jeg nyter tilværelsen likevel
Jeg fikk også viljen min når det gjelder middag idag, det skulle bli finnbiff til min store glede. Men dette er visst en av de dagene hvor utfordringene står i kø, for gubben konkluderte med at han hadde litt mye å gjøre idag, så middagsønske må vente til i morgen. Da så vi ingen annen råd enn og bestille pizza fra Peppes, noe som er godt det også iblant. Nå har det også blitt handlet inn sylteflesk og loff idag, så da er jeg berget fremover, her skal det spises.
Nei, jeg får prøve å komme meg ut på mandag, da er jeg alene og kan surre rundt på egenhånd. Det eneste er at jeg sliter litt med å planlegge dagen nå etter jeg fikk PEG. Måltider skal inntas, bipap og hostemaskin skal brukes, det er rett og slett ikke timer nok i døgnet.
Jeg får pønske ut en plan for på mandag må jeg ut, jeg kan ikke utsette dette lenger. Men i mellomtiden skal jeg kose meg med pepperkaker og deilig middag, og så håper jeg dere har en strålende lørdag dere også. Det er bare å nyte så mye dere kan, det er et helt år til neste jul…