Sakte men sikkert skjer det, det er nesten så du ikke merker det selv. I takt med at kroppen visner så mister du deg selv, og en dag ser du deg selv i speilet og en ukjent stirrer tilbake. Et skall av den du engang var stirrer tilbake, men det skallet er ikke deg lenger, det er blitt en fremmed.
Armer som engang kunne bære en hel verden er nå ubrukelige, de henger der slappe og urørlige ved min side.
Sterke skuldrer som engang var to små fjell som kunne tåle alle slags byrder er nå borte, alt som er igjen er store dype sprekker.
Muskuløse legger og lår er for lengst forsvunnet, de som engang løp etter sine aller kjære for å redde de fra alle farer.
Men det er ikke bare det ytre som forsvinner, det skjer noe med ditt indre, noe dør ut. Du merker det ikke med en gang, sorgen over et helt liv er så stor at du ikke ser det. Jeg så det ihvertfall ikke, jeg mistet meg selv på en lang og strevsom vei.
For den gnisten du engang hadde blir borte, flammen dør mer og mer ut. Jeg kjenner det på meg selv, den varmen jeg engang hadde er i ferd med å forsvinne. Ingenting spiller noen rolle lenger, du har jo fått din skjebne forseglet. Sakte men sikkert blir hjerte kaldt, og plutselig en dag føler du deg følelsesløs.
Du føler deg nummen, empatiløs og kald, alt blir bare bagateller i forhold til selve døden. Jeg vet ikke når det skjedde men jeg vet hvorfor, denne sykdommen rammer ikke bare kroppen den tar med seg hjertet ditt også.
Jeg kan sitte og lese statusoppdateringer på Facebook, influensasesongen er her. Hjerter blir delt ut, stakkaren som ligger på sofaen får mye omsorg gjennom en skjerm. Men jeg sitter bak min skjerm og bare scroller forbi, jeg føler ingen empati, for jeg er syk og blir aldri frisk.
På TVen blir en familie intervjuet, de har vært inne siden fredag. De er i karantene og det begynner å tære på, ungene kjeder seg og foreldrene er rastløse. Men fremfor en Tv sitter jeg, det kan gå både en og to uker mellom hver gang jeg kommer meg ut, jeg føler ingenting og bytter kanal.
En melding tikker inn, det er fra en god venn. Han skal ha en kneoperasjon og gruer seg, han må regne med å være borte fra jobben i månedsvis. Jeg svarer, ønsker han lykke til. Men jeg føler ingenting, for jeg kan ikke jobbe lenger.
Jeg har det ikke lenger, noe er blitt borte. Det som nærmest er krise for dere er bare bagateller for meg, jeg har ingen sympati lenger. Der jeg før kunne vise omtanke blåser jeg bare i nå, mener at såpass må dere tåle.
Hver dag lever jeg med smerter, leddsmerter som ingen kan gjøre noe med. Men aldri prater jeg om det, aldri lar jeg de stoppe meg fra å leve. Influensa er vondt sier du? Legg deg under dyna og hold kjeft, jeg har levd med influensa smerter i over fire år nå.
Så ja jeg er blitt egoistisk, jeg føler meg noen ganger bare kald. Jeg klarer ikke vise omsorg for noe som går over av seg selv, jeg klarer ikke vise empati. For jeg vet det finnes så mange andre skjebner der ute, skjebner som lider hver eneste dag. De kjemper en kamp mot klokken, tiden er i ferd med å renne ut.
Jeg er en av dem, jeg er bare en av mange. Vår vei er lang, hver dag må vi kjempe en ny kamp. Derfor klarer jeg ikke å late som lenger, jeg lar heller masken falle. Så her har dere meg, og jeg er blitt en egoist…..
Hei Vivian!Du er ingen egoist,du er et menneske som blir formet av din egen situasjon.Det gjelder oss alle og er helt naturlig tror jeg.Jeg er heldigvis ikke alvorlig syk selv men jeg tror og håper at mange av oss nettopp kan bli flinkere til å sette pris på små-ting etter det vi nå står oppi.For ja-vi klager over små-ting så lenge vi ikke har store ting å klage over.Og har vi alvorlige sykdommer og en tøff tilværelse har vi nok med oss selv og endel bagateller rundt oss går ikke inn på oss.Ønsker deg en fin fredag og sender deg en varm klem.
Tusen takk kjære Anita , og du har helt rett i alt du skriver 💜
Du er ingen egoist. Du skriver at du ikke lenger har empati, men i går hadde du stor medfølelse med sønnen din som ikke likte at du skulle på sykehus…. er ikke det empati?
At du ikke synes det er så synd på folk som må være i karantene ei uke eller to, folk med forkjølelse eller som skal operere kneet er da ganske naturlig.
Din skjebne er jo så varig og 100000 ganger værre.
Jeg mangler empati for de tingene jeg nå ser på som bagateller, de tingene jeg før ville sett på som full krise betyr ikke noe lenger. Tusen takk Brit , du har tolket innlegget mitt helt riktig 💜
Du tolker verden, hendelser og andres situasjon/problemer ut fra din verden, og din situasjon.
Det er helt naturlig, slik er vi mennesker!
Og jeg har sett deg utvise empati både titt og ofte, så jeg synes ikke du skal være så streng med deg selv her…
Du er bare et menneske du også!
Og spør du meg, så er du et meget godt menneske.
Du utfordrer stadig mitt syn på verden, og hva som egentlig er et problem og ikke.
Du bidrar til at jeg i større grad setter pris på de små tingene.
Så at du er en egoist?
Vel, vi tolker alle verden ut fra vår egen situasjon.
Dette gjør deg ikke til et dårlig menneske kjære Vivian.
God klem til deg💛🌻
Noen ganger føler jeg meg som en egoistisk når de tingene som før var krise ikke går inn på meg lenger , men det er bare fordi jeg nå ser at det er bagateller. Livet er en stor lidelse for mange , og det skulle jeg ønske mange flere så 💜
Du er ingen egoist, Vivian. Det er helt naturlig at du føler det du føler. Du har helt rett i at vi som er friske, klager over bagateller. Vi vet ikke bedre. Med bloggen din, har du bidratt til at jeg er blitt mer bevisst på å være fornøyd med de små tingene. Ønsker deg en flott fredag kveld, sammen med dine kjære 💜
I like måte Trude , håper du får en god helg 💜
Jeg forstår deg så inderlig. Jeg har vært sengeliggende i snart fire år. Hva er to uker i karantene…. og sykdommer og skader man blir frisk av. Men alle er i sin boble, sin verden. Og ja, da er d bare å scrolle forbi.
God klem ❤️
Det er sånne som deg Synnøve som vekker min medfølelse, du vet nemlig hva det dreier seg om 💜
❤️
Å, skulle ønske ALLE forurettede, kronikkskrivende hyttefolk og whatnot kunne lese dette… Jeg har selv nær familie jeg er veldig bekymret for nå, uten å få gjort så mye, for jeg må jo bare holde avstand… ikke at det er sammenlignbart med din situasjon, men jeg tar meg i å bli provosert over ting selv om dagen – og nei, det er IKKE deg som mangler empati her…
De som BARE bekymrer seg for hyttenekt og å “gå oppå” familien nå derimot, bør tenke seg om én gang til!
Uff, nå er jeg kanskje litt vel krass, beklager det… Jeg stopper her😅
Klem til deg!
Du er ikke krass i det hele tatt Kristin , jeg er såååå enig med deg , tusen takk og håper dine kjære har det bra 💜