Jeg blir redd hver gang…

Categories Blogg

Innerst inne vet jeg jo at det er en naturlig forklaring , likevel klarer jeg ikke la være.
Hver gang det nærmer seg den månedlige begynner kroppen og skrante , noe jeg burde være vant med nå. Men likevel katastrofetenker jeg , stiller spørsmålstegn ved alt jeg føler på.

 

Hver gang kroppen skranter tenker jeg at nå er det min tur , angsten for alt jeg vil miste fyller hele meg.
Hver måned kjenner jeg på det samme , når kroppen ikke er som den skal tenker jeg det verste.
Jeg vet nemlig hvor fort det kan gå , hvor fort ting kan endre seg.
Mine kjære vet det også , hver gang jeg sier jeg føler meg pjusk ser jeg redselen i øynene deres.

 

Fornuften prøver å fortelle meg at jeg ikke har noe å frykte , men angsten vinner hver gang.
Det er verre de gangene jeg bare sitter hjemme og kjenner på det , sånn som nå.
Jeg har dårlige dager for tiden , prøver å begrave meg i arbeid for å glemme.
Men når angsten først har fått slått rot så blir det nesten umulig , bare det og puste blir vanskelig.

 

Likevel vet jeg at angsten bare er en påminnelse , en påminnelse om hvor mye jeg elsker livet.
Den er en påminnelse om at jeg må gripe hver dag , omfavne alle muligheter som dukker opp på min vei.
Mitt liv er skjørere enn hos de fleste , jeg vet aldri når det vil snu.
Det er den uvissheten som er den verste , frykten for hva morgendagen bringer med seg må jeg leve med til det siste…

14 kommentarer

14 thoughts on “Jeg blir redd hver gang…

      1. Syns du e råtøff,sånn som du styre på,reise dæ etter dårlige daga🙌 Stå på Vivian , dt e en fryd å lese om optimismen og stå-på-viljen din….smitte over helt opp hit! Du e beundringsverdig ,virkelig! Vi ,æ og pia mi,sende dæ en coronafri klæm 🤗 🌸

  1. Jeg forstår. Det er ille nok for en frisk kvinne når det herket herjer med kroppen hver måned. Men, selv har jeg brukt hormonspiral, og da var blødningene og alt borte. Kanskje hormontabletter kan løse dette?
    Mine beste og fineste tanker går til deg, ofte!❤️ Jeg vet en del om ensomhet i sykdom, og der hvor de man trodde var venner bare ble borte. Fem år i kreften var jeg stort sett alene, bortsett fra sønn og mannen min. Det var vondt. Jeg tror folk er redde, har frykt for å nærme seg og involvere seg. Men, det er en feighet jeg ikke klarer å forsvare. Der er jeg nok litt hard og bitter, og trist.

    1. Jeg har snakket med legen min om hormonspiral , dessverre har jeg ikke hørt noe mer. Det verste er den angsten som dukker opp , tror ikke den er så mye og gjøre med , jeg har prøvd ulike medikamenter men da følte jeg meg bare neddopet hele tiden 💜
      Helt enig med deg vedrørende venner som rømmer med halen mellom beina , de er ikke det jeg vil kalle venner. Takk og lov for at jeg har familien min og de få venninnene jeg har , og for at jeg har dere lesere , jeg trenger egentlig ikke mer💖

      1. Makan, «ikke hørt noe mer»!? Mitt råd; Krev hjelp, si at du VIL ha hjelp, så får du det. Rett og slett. Sånn er det blitt. Jeg hadde store smerter og blødninger, ja, og uopplagt i det hele. Alt dette forsvant. Anbefales.
        Håper natten blir god og rolig, sov søtt🥰🌻

      2. Etter at datteren min fikk kreft for 8 år siden,da så jeg ikke mye til venninnene min😞Sier sitt det..Gikk heldigvis bra med dattera mi da😁Hun var 15 år da,23 nå🤗

        1. Åååå jeg blir så glad når jeg hører slike historier som din med lykkelige utfall, spesielt når det er barna som blir rammet 💜Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort dersom det var mine barn som ble alvorlig syk , da er det bedre at det er jeg som er syk.
          Slike venner er ikke mye verdt , gudene skal vite at jeg også har mistet mange i løpet av disse årene , men de som har blitt er gull verdt for meg 💖

  2. Føler med deg mht angsten. Har ikke hatt det selv, men min mor var mye plaget i årenes løp. Sender deg en varm og god klem ♥️ ønsker deg og dine en fin fredagskveld 💜

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *