Jeg blir bare lei meg…

Categories Blogg

Hva er det vi mennesker egentlig gjør med hverandre, hvorfor må vi bestandig trykke hverandre ned? Heldigvis finnes det fortsatt gode mennesker der ute, men til dere andre, ta en titt i speilet! Det verste er at det er min generasjon som er verstingene, godt voksne mennesker som ikke har annet å gjøre på enn å spy fra seg på nettet. Det virker nesten som om Internett er blitt den nye luftekanalen for hets og sjikanering, alt er tydeligvis lov.

Til dere har jeg noen spørsmål, ville dere snakke slik til naboen? Roper dere ut skjellsord til kollegene? Eller hva med deres barn? Bruker dere de samme ordene på dem?? For det dere kanskje ikke har fått med dere, er at det sitter et menneske og tar imot all den dritten dere spyr ut av dere, og tro du meg, det kan få katastrofale følger! 

Jeg blir opprinnelig lei meg når jeg leser hva enkelte mennesker lirer av seg, dere tar fra meg håpet for fremtiden. Her prøver jeg å lære mine barn medmenneskelighet, nestekjærlighet og empati, men på grunn av dere må jeg lære de å forsvare seg mot usynlige mennesker, jeg må lære de å forsvare seg mot ord.

Men hvordan gjør man egentlig det? Hvor henter man styrken ifra? Ord er nemlig det sterkeste virkemiddelet vi mennesker har, ord gjør noe med hver og enkel av oss. Det er nemlig ikke mulig å viske bort igjen ord, når du først har sagt eller skrevet noe så er det allerede gjort.

Dersom du i tillegg har barn så blir ansvaret ditt enda større. Hva hvis det hadde vært ditt eget barn som satt i andre enden, hadde du tolerert hetsen like mye da? For det virker som om dere glemmer at det sitter en person der og tar imot all gørra som kommer , og den personen er noen andre sitt barn.

Hvorfor har vi så vanskeligheter med å bygge hverandre opp? Hva hendte med å “være glad på andre sine vegne”? Misunnelse er en grusom ting, den spiser deg opp innvendig. Vi kan ikke sitte og bestemme hvordan andre mennesker skal leve sine liv, vi er alle forskjellige. Tenk hvor kjedelig denne verden hadde vært hvis alle var helt like, hvor fargeløs den ville vært.

Vi trenger mangfold, og vi trenger hverandre. For det er gjennom hverandre at vi lærer, gjennom hverandre kan vi oppdage nye sider ved livet.

Derfor blir jeg provosert over den likegyldigheten som utspiller seg på nettet, en likegyldighet for andre mennesker sine følelser. Hvilken verden er det vi vil bringe videre til våre barn? Er det ikke på tide at vi andre begynner å si ifra?

Jeg vet ihvertfall hva jeg ønsker for mine barn. Jeg ønsker meg ett samfunn fullt av medmenneskelighet. Men i mellomtiden må jeg forberede dem på et omvendt samfunn, jeg må prøve å gi de styrke. En styrke til å være seg selv, en styrke til å si ifra.

Så idag har jeg en bønn til dere som i dette øyeblikk er iferd med å trykke enter på datamaskinen. Tenk dere om! Dine ord kan gjøre en forskjell, dine ord kan i noen tilfeller avgjøre mellom liv og død. Så vær så snill, les ordene høyt for deg selv, ville du selv likt å få de ordene i din innboks??

Jeg vet at min tid er i ferd med å renne ut, jeg lever på overtid allerede. Kanskje er det derfor jeg blir så utrolig lei meg når jeg leser alle de stygge kommentarene som enkelte spyr ut, for det treffer meg rett i hjertet.

Men det er ikke bare på Internett at sårende ord treffer, det foregår rundt oss hver eneste dag. Barn ned i barnehage alder mobber hverandre, uvitende små barn som tror de må harselere med andre for å skape plass for seg selv.

Fortsatt har jeg tro på menneskeheten, jeg har tro på at godheten vinner til slutt. For når det virkelig gjelder har vi gjentatte ganger bevist at vi kan stille opp for hverandre på tross av ulikheter. Men jeg har en drøm, en uoppnåelig drøm. Jeg drømmer om et samfunn så godt, et samfunn der vi bygger hverandre opp, stiller opp for hverandre.

Når jeg tenker meg om så er det faktisk ikke uoppnåelig, vi andre må bare tørre. Vi må tørre å bruke vår stemme når vi ser at andre blir tråkket på, vi må tørre å gripe inn når det trengs. For vi trenger hverandre i dette samfunnet, det skal ikke være rom for sjikanering, mobbing og stygge ord, vi må begynne å si ifra!

Så idag har jeg en bønn, en bønn til alle dere der ute. Begynn i det små, strekk ut en hånd til den eldre damen på butikken, gi et kompliment til en fremmed, spør den gråtende jenta på bussen om det går bra. For du kan nemlig være med på å gjøre en forskjell, vi må bare bli flinkere å tørre… 

 

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

2 kommentarer

2 thoughts on “Jeg blir bare lei meg…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *