Jeg blir bare frustrert…

Denne onsdagen begynte så fint, for når man våkner opp til solskinn og fuglekvitter så kan man ikke annet enn å smile. Dagen startet rolig, eneste avbrytelsen jeg hadde var besøket av en servicemann. Rullestolen har igjen begynt å fuske litt, og idag etter mye om og men så sendte Nav ut en reperatør for å se på problemet. For det er alltid mye om og men når det gjelder Nav, unødvendig mye diskusjoner må til for å få de til å forstå situasjonen.

Man tar da ikke en protese fra en som mangler en fot uten å tilby han krykker, eller tilby en rullestol dersom man uheldigvis mangler begge beina. Jeg har fortsatt to bein, det er bare et problem, de VIRKER ikke! Dette har tydeligvis ikke Nav fått med seg, for nå skal de ta rullestolen fra meg. Ja for den må inn på reperasjon, noe som er greit i seg selv. Problemet er at jeg ikke får en lånestol i mellomtiden, og da blir jeg fastlåst i min egen stue. Jeg må visstnok bare finne meg i det, finne meg i og være uten mine nye bein. Ja for det er jo det rullestolen er for meg, nye bein som skal erstatte de som ikke virker.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er ikke første gang jeg har kranglet med NAV om akkurat det samme problemet, og nå har jeg faktisk fått nok. Og hva skjer når jeg får nok? Jo jeg blir full i FA*N. Så de skal få det som de vil, men denne gangen skal jeg gjøre en vri. Istedenfor å sende assistenten opp alene med rullestolen så blir jeg med, jeg skal gi de en prøvelse de sent vil glemme. Enten får de reparere stolen med meg oppi, eller så får de låne meg en stol. Det blir opp til dem, men jeg skal gjøre alt jeg kan for at de husker navnet mitt i fremtiden. Siste ord er ikke sagt i denne saken, og jeg er ikke kjent for å gi meg uten kamp.

Frustrasjonen lever i beste velgående, og takk og lov for det. Jeg finner meg rett og slett ikke i det lenger, selv om jeg har ALS så har jeg fortsatt et liv! Nav er faktisk den verste sorten noen ganger, det er liksom ikke så nøye med oss. De er der for å hjelpe oss når vi er på det mest sårbare stadiet i livet vårt, men det føles mer som motarbeidelse fra første stund. Men nå har denne jenta fått nok, jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre noe med systemet.

Et brev er under bearbeiding, et brev til våre kjære folkevalgte. Det er ikke mye jeg kan gjøre alene, men jeg skal ihvertfall prøve. Jeg skal bruke god tid på dette brevet , formuleringen og fakta må stemme før jeg sender det av gårde. Mitt håp er at dere lesere også kan hjelpe meg , men det vil jeg komme tilbake til. Jeg har ihvertfall fått nok, hele systemet irriterer meg.

Men jeg kom meg ihvertfall ut idag også, og det er hjelper alltid på. Veslegutt hadde som vanlig mye på hjertet når vi hentet han, og de små samtalene er gull verdt for humøret. Men når vi kom hjem ble det med ett litt kaos, for blodflekker på gulvet fikk alle til å reagere. Blodet kom fra vår firbeinte venn, og dyrlegen måtte oppsøkes. Heldigvis var det ikke noe alvorlig, en av klørne hadde fått seg en skade. Han sleper litt på ene foten når han går, alderdommen begynner å sette spor hos han også.

Så nå har freden senket seg igjen, og vi kan ta en velfortjent pust i bakken. Jeg derimot vet hva jeg skal bruke kvelden på, jeg har nemlig et brev å skrive….