Ja jeg lever , såvidt…

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget , men gårsdagen kan oppsummeres med et enkelt ord , kaos! Ja jeg blir sliten bare av å tenke på det , sliten og veldig skuffet. For ingenting gikk som det skulle i går , det var nesten så jeg lurte på om vår Herre hadde et ord med i laget. Men la oss nå starte fra begynnelsen , det lønner seg som regel alltid.

Klokken 09.00 startet vi hjemmefra , alt lå tilrette for at dette skulle bli en strålende dag. En liten gutt var i hundre , og datter og mor var fryktelig spent. Ja den som var mest spent var nok meg , jeg hadde knapt nok smakt søvn natten før. Endelig var dagen kommet , to års ventetid var nå over. Jeg skalv som et aspeløv under hele bilturen , men jeg visste at så fort vi hadde kommet oss opp i luften så ville den frihetsfølelsen jeg hadde lengtet sånn etter vende tilbake. Den vektløsheten man føler på når man kommer opp er ubeskrivelig , da føler jeg meg levende igjen.

Bilturen gikk kjapt unna , lite trafikk og sommerferie bidro til at vi kunne cruise avsted bortover veien. Ja også hjalp det nok på at vi startet så tidlig på morgenen , det er som regel alltid et sjakktrekk. Rett etter velkommen til Voss så vi de , flere fargerike skjermer under himmelen blå. Solstrålene danset i vannet under dem , vi kunne ikke bedt om et bedre vær. Men før vi kunne utføre dagens luftetur så måtte vi innom min kjære venninne , hun hadde nemlig bestilt en hel haug med pallekarmer av gubben. Dessuten var vi over en time for tidlig , vi hadde god tid.

Etter at pallekarmene var lempet av fant vi ut at vi skulle dra ned for å se på de som skulle fly før oss , det er alltid like kjekt å se på alle de nervøse menneskene som ikke vet hva de går til. Parken badet i sol når vi kom frem , og gresset lå der så grønt og frodig. Vår tandemsjåfør var i luften når vi kom frem , men det gikk ikke lang tid før vi skimtet noen som var i ferd med å lande på gressplenen som vi sto på. En hyggelig mann landet ved vår side , og like etter kom han bort for å hilse på.

Sjåføren av båten som skulle dra oss opp kom like etter , og han kjente jeg godt igjen. Han var nemlig med forrige gang også , en erfaren båtsjåfør med godt humør. Likevel var det når han dukket opp at det første problemet også dukket opp , og etter det ballet det bare på seg. Selv med to prester tilstede ( mannen til min venninne er nemlig prest , og akkurat denne helgen hadde han besøk av en annen prest ) gikk det meste galt , kanskje de ikke har en direktelinje til vår skaper likevel?

De hadde ikke klart å få tak i en heldekkene hjelm til meg , og allerede da kjente jeg hvordan hjertet mitt sank. Jeg tåler nemlig ikke det lufttrykket som kommer i mot lenger , og det er det mye av på 2000 meters høyde. Jeg burde virkelig ha den hjelmen , hele opplevelsen ville ikke bli den samme dersom jeg måtte streve med pusten under hele flyveturen. Jeg øynet et håp når min venninne sa at de hadde en motorsykkelhjelm hjemme, men når de kom med den sank hjertet mitt på nytt.

Jeg merket det med engang jeg fikk den på , den var altfor stor og tung for mitt lille hode. Jeg klarte ikke løfte hodet med den på , og nå var det min tur til å fly under himmelen blå. Min tandemsjåfør kom imot meg , og jeg så det på han at det var flere dårlige nyheter på vei.
” Vi mangler deler til rullestolen du skal sitte i , jeg har heller ikke flydd så mye med den i det siste” 

Plutselig fikk jeg et dilemma , for der sto han og mente at jeg kunne jo bare sitte i selen sammen med han. Gubben ristet på hodet og mente dette ville aldri gå , men jeg ville jo så gjerne opp i luften at jeg kjente tårene kom av tanken på at det ikke ble noen flytur. Så kjerringa tok et valg , vi måtte prøve først. En liten gutt fikk redningsvest på , han og storesøster hadde fått tilbud om å sitte på med båten som skulle dra oss opp. Alle gjorde seg klar , instruktøren mente nemlig helt klart at dette skulle gå helt fint.

Gubben bar meg bort til der skjermen lå , dette var mitt siste håp for en flyvetur. Jeg brukte alle mine krefter for å holde meg på beina mens de festet selen , og kroppen skrek av smerte når de dro i armer og bein for å få den på. Men det var når de satte meg opp i selen at jeg skjønte det , denne gangen fikk gubben rett. For både overkropp og hode ble hengende fremover , jeg hadde ikke sjans til å rette meg opp. Kroppen og hodet ble dratt i alle retninger i et forsøk på å få meg i rett stilling , men det eneste det førte til var noen forferdelige nakkesmerter.

Instruktøren mente at dette ville bedre seg når vi var i luften , da kunne han justere meg bedre. Men tanken på at han både skulle fly og samtidig holde meg oppe var ikke særlig beroligende , og nå hørte jeg på walkie talkien at båtføreren var klar. Rett før avgang innså jeg det , dette ville aldri gå. Sønderknust ba jeg gubben om å legge meg ned , jeg klarte ikke mer. Med tårer på kinn ble jeg bært tilbake til rullestolen , drømmen om å fly igjen brast.

Det eneste håpet jeg nå hadde var å få se min datter fly , hun var nemlig nestemann ut. Men det var da det skjedde , plutselig kjente jeg hvordan hjertet mitt gjorde et hopp. For nå hadde tydeligvis værgudene fått nok av dette tullet , og vinden økte betraktelig. Helt ut av det blå kom det en sidevind som grep tak i den utslåtte skjermen og dro den med seg bortover , alle kom løpende for å hjelpe til med å få en skjerm på ville veier ned igjen. Det var da gubben så på meg og sa det samme som jeg tenkte , “ja hadde du vært i lufta nå så måtte æ vel ha hentet dæ på Hardangervidda”.

Det hele endte med dobbelt skuffelse i går , det ble ingen flyvetur på verken meg eller min datter. Vinden kan man ikke gjøre noe med , det eneste jeg var glad for var at jeg ikke var i lufta når den plutselig økte på. Det kunne endt med katastrofe , lettet innså jeg at jeg hadde trukket meg i grevens tid. Vi ble sittende og vente noen timer i parken i håp om at vinden ville gi seg , men værgudene hadde tydeligvis bestemt seg. Skuffet dro vi hjem til min venninne der vi fikk servert middag , dagen ble ikke slik vi hadde sett for oss.

Men det som irriterte meg mest var den dårlige organiseringen , rullestolen som jeg skulle fly med burde helt klart ha vært klar. Dessuten mener jeg at dersom instruktøren ikke følte seg sikker på å fly med den så burde han ha gitt beskjed , da kunne vi heller ha prioritert min datter. Jeg har jo tross alt prøvd dette før , så det viktigste for meg var at hun skulle få prøve. Klokken 18 satte vi kursen hjemover igjen , og da var vi helt ferdig alle sammen. Hele kroppen min verket , jeg tror jeg aldri har hatt så vondt før.

Alt vi nå ville var å komme oss hjem , men det var når gubben slo på radioen at vi fikk flere dårlige nyheter. Milevis med kø ventet på oss der fremme , og det så ikke ut som den hadde tenkt å løse seg opp med det første heller. Derfor tok vi et valg , heldigvis har vi en øy som ligger tvers over fra der vi bor. Fra den går det ferge over til Breistein , og den ble vår redning i går. Vi måtte selvfølgelig stå litt i kø før vi kunne svinge av mot broen som førte oss over til øya , men vi slapp heldigvis unna det verste. 12 timer etter vi hadde startet hjemmefra kunne vi endelig rygge opp til huset vårt igjen , aldri har jeg vært mer glad for å komme hjem.

Selv om gårsdagen var god på mange måter (takket være min gode venninne) så satt skuffelsen godt fast hos både meg og min datter. Men selv om jeg ikke får fly igjen med det første så er det enda et håp for min datter , vi har nemlig planer om å dra tilbake neste helg slik at hun får prøve ihvertfall….

Her står vi og venter , lite aner vi om at skuffelsen skal bli stor…

Ingen skal si at jeg ikke prøvde ihvertfall , jeg var villig til å gjøre mye for å oppleve en flyvetur igjen….

Båten gjør seg klar til å dra oss opp 

Et tappert smil , men innerst inne hadde jeg bare lyst til å gråte 

Gubben er skeptisk 

Her måtte jeg gi tapt 

Her ser du bildet av en slagen kvinne…

 

En liten gutt har det i det minste gøy…

Min venninne tok en liten gutt med på kjøretur 

Nydelige Voss 

Endelig litt mat

Hengekøye er gøy

Sliten setter vi kursen hjemover igjen