Inspirert av en kommentar…

I går kom jeg over et innlegg på Facebook og det trigget noe i meg. Det handlet om en dame som for seks måneder siden hadde mistet sin mann i ALS. Nå seks måneder etter hadde hun funnet kjærligheten på ny. Det var ikke selve innlegget som vekket noe i meg, selv om jeg har mine egne tanker rundt dette temaet. Men når jeg så den ene kommentaren da klarte jeg ikke å dy meg, jeg bare måtte skrive ett innlegg om dette emnet.

For kommentaren ga uttrykk for at det var altfor tidlig å gå videre, og det var mangel på respekt overfor hennes avdøde ektemann. Den kommentaren fikk kroppen min til å begynne å krible og jeg måtte bare engasjere meg.

Artikkel under:

https://www.allas.se/relationer/lises-man-dog-i-als-ville-att-jag-skulle-ga-vidare/?fbclid=IwAR24wM4lZytxXi0242r2gnLPHcmqZsSlTZZfeWTVV2joo7dd5rlDXEGpyho

Rett etter at diagnosen var et faktum var tankene mine et eneste stort kaos. Jeg tenkte på mine barn som måtte innstille seg på å miste sin mamma, mine foreldre som skulle miste sin eneste datter, og sist men ikke minst, min fantastiske ektemann som skulle fortsette livet sitt uten meg. Bare tanken på at han skulle være alene resten av sitt liv gjorde meg rett og slett uvel. Bare han og vår lille gutt, en gutt som trenger kvinnelige rollemodeller i sitt liv.

Jeg har vært veldig tydelig på en ting, ja faktisk helt fra starten av, og det er at min mann fortjener å oppleve kjærligheten på ny, han og Isak fortjener å føle seg elsket når jeg en dag er borte. Min mann rister bare på hodet og sier, “du har bare med og bli her i 50 år til”, men jeg vet at tanken på å bli alene skremmer han, og det får hjertet mitt til å briste.

For han er tanken på en “ny” utenkelig på dette stadiet, noe jeg også sikkert ville tenkt om jeg hadde vært hans sko. Men jeg som sitter her og teller mine dager, jeg ser helt motsatt på det. Egentlig hadde jeg tenkt å sette inn kontaktannonse på hans vegne, men fant ut at det var å dra det litt langt, noe må han klare selv 🤣.

Men tilbake til kommentaren som satte det hele igang, ja jeg kjente faktisk jeg ble en smule provosert. For at noen kan bestemme på andres vegne når det er greit å gå videre med livet sitt, det finner jeg ganske så hårreisende. For jeg kan forestille meg at når min dag kommer, da blir det også en lettelse for mine kjære. En lettelse over at jeg slipper å lide lenger, en lettelse på egne vegne at nå er slitet over, livet kan endelig gå videre.

For jeg både ser og føler sorgen deres, så jeg kan se for meg at de nesten ikke har tårer igjen når den dagen kommer, og sånn kan jeg tenke meg det var for damen i artikkelen også. Hun har gjort sin plikt, hun har satt sitt eget liv på vent for å pleie sin ektemann, hun har sikkert grått seg i søvn om kvelden og sørget gjennom et sykdomsforløp så ubarmhjertig. Så jeg ser for meg at hun må ha følt en lettelse over at nå var det endelig over, nå kunne endelig hennes liv begynne igjen, for nå var hun fri.

Det sier jeg deg min kjære, aldri ha dårlig samvittighet om du føler det slik når jeg er borte, for du fortjener kun det beste. Den kvelden du får første gang kan gå og legge deg om kvelden uten å måtte legge meg først, da skal du trekke pusten dypt og senke dine skuldre.

Jeg håper du får oppleve kjærligheten på ny, for du fortjener å føle deg elsket. Det er kun deg som kan bestemme når du føler for å gå videre, men husk mine ord, den dagen du bærer meg til graven, den dagen er din plikt over. Til døden skiller oss og ikke lenger….