Landskapet brer seg ut fremfor meg. Mil etter mil passerer vi hvite hus med stakittgjerder rundt grønne frodige hager. Et landskap i en skjærgårdsidyll så vakker som en midtsommernatt. Vi er på veien igjen, på vei til det kjente og ukjente på samme tid. Himmelen er krystallblå og ute står luften nærmest stille og dirrer, som om den er like spent som oss på hva dagen vil bringe.
Gårsdagen ble utrolig fin. Vi startet fra Kristiansand rundt 12, og hadde belaget oss på en kjøretur på ca 3 timer før vi tok en lengre pause. Vi var jo invitert på middag hos min bror i Tønsberg, noe som vi så frem til alle sammen. Det gikk radig og greit unna en god stund, ja helt til det plutselig var bom stopp. Vi var tydeligvis ikke de eneste som var på biltur denne søndagen, og vi havnet i en tilsynelatende endeløs bilkø. Så den turen som skulle tatt tre timer tok til slutt over fire. Men er man på tur så er man på tur, det gjelder å ha tålmodigheten i orden.
Noe jeg ikke har til tider, og akkurat idag kjente jeg at det passet dårlig med bilkø. Lettelsen var derfor stor når skiltet med Tønsberg dukket opp etter det som virket som en evighet med saktegående trafikk. Plutselig ringte telefonen til min mann der vi suste avgårde i 100 på motorveien. Det første vi hørte var en stemme som sa, “hold venstre filen”. Det var min bror som plutselig dukket opp bak oss på motorveien, jeg har en mistanke om at han ikke helt stolte på retningssansen til min bedre halvdel, og hadde bestemt seg for å lete etter oss. Så vi fikk eskorte helt frem til døren, snakk om service.
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, noe som helt klart stemte i dette tilfellet. For vi kom til duk og dekket bord med både god mat og drikke. Det har vært like varmt ute i dag også, så vi bestemte oss for å spise innendørs i en sval temperatur fra varmepumpen. Men jeg tror min bror og fruen var en smule skeptisk når jeg skulle inn på mine medbrakte kjøreramper. Men er det en ting jeg har lært meg etter noen år i rullestol så er det at ingenting må være uprøvd, ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.
Takket være tantebarnet mitt som sagde til plankebiter som fungerte som overgang innendørs kom jeg meg inn uten problemer, det er det jeg sier, det gjelder bare å ha praktikere rundt seg, da løser det meste seg. Det var ihvertfall utrolig hyggelig å se de igjen, og vi fikk noen utrolig hyggelige timer sammen. Isak fikk frest fra seg, og vi dro lykkelige og mette der ifra.
Vi kom endelig frem til hotellet på gardermoen rundt halv ti på kvelden, da var vi rimelig klar for å ta kveld alle sammen, men her startet dramaet. For inngangen til hotellet var en elektrisk svingdør med flere avlukk, og jeg syns den bevegde seg litt vel fort etter det jeg kunne se. Men inn måtte jeg jo, og jeg kunne ikke se andre innganger. Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg ga gass og lot det stå til.
Det gikk ikke såååå bra, det sto jeg plutselig bom fast, ingen vei frem og jeg kom meg definitivt ikke bakover heller. Det var et sekund der det poppet opp en reklame i hodet på meg, den med han syklisten som sitter fast i døren og brannvesenet må skjære han ut, herregud, skulle jeg lide samme skjebne? Folk kom løpende til for å hjelpe, og etterhvert kom jeg meg ut igjen. Jeg klarte nesten ikke kjøre rullestolen for jeg lo så jeg gråt, for en slutt på dagen 🤣
Men det var ikke over der kan du tro, nå fant de ikke bookingen vår heller. Etter det som virket som en evighet ordnet det også seg. Så nå ligger vi på rommet og lurer på hva morgendagen bringer…