Ikke la meg lide

Categories Blogg

Når man lever med en dødelig sykdom over så mange år som jeg har gjort så er det en tanke som stadig kommer tilbake , ja noen ganger blir den ene tanken altoppslukende.

En tanke om hvordan slutten blir , hvordan blir det når min tur en dag kommer. Døden har alltid vært en stor del av livet mitt , ja helt siden jeg var liten egentlig.

For meg har døden blitt hatet uten sidestykke , brått og brutalt har den revet bort mange av de jeg har elsket. Men den har også vært en velsignelse , en slags befrielse for at mine kjære endelig fikk slippe.

Det er noe mystisk over døden , det er ingen som vet hvordan det vil være å dø. Det er vel en av grunnene til at de fleste er så redde , vi er alle redde for å dø. Den som sier de ikke er redd for å dø tror jeg ikke på , for innerst inne har vi alle en frykt for å forlate.

Jeg har tenkt mye på døden det siste året , både med tanke på planlegging for mine kjære og mine siste ønsker. Tilbake i tid har jeg også blitt dratt , tilbake til en tid da jeg satt i samme rom som døden. Minner fra da jeg jobbet på sykehjem og måtte sitte fastvakt har gjentatte ganger dukket opp , i et stille rom ebbet et liv ut med meg tilstede.

Nå er det min egen død jeg må tenke på , mitt liv som sakte men sikkert går mot slutten. En dag vil det være meg som ligger der , og når den tid kommer så har jeg kun et ønske.

La det gå fort! La mine kjære slippe å sitte ved et langvarig dødsleie. Jeg orker ikke tanken på det , en naturlig død skremmer meg. Jeg vet nemlig hvor lang tid det tar , og jeg vil ikke ligge i dagevis med mine kjære tilstede.

Mest sannsynlig så er min død allerede bestemt , for med tre små bokstaver så får jeg vel ingen valg. Jeg bare håper at når den tiden kommer at jeg slipper å lide , for med denne sykdommen så har livet vært en lidelse i seg selv. Jeg føler jeg har lidd nok gjennom disse årene med sykdom , så nå håper jeg bare døden en dag vil bli en befrielse for oss alle inkludert meg…

6 kommentarer

6 thoughts on “Ikke la meg lide

  1. Jeg har reflektert mye over døden, spesielt etter at mamma døde. Har opplevd at personer rundt meg har dødd veldig raskt. Jeg har mye av de samme tankene som du beskriver, selv om du har et annet utgangspunkt enn jeg har. Jeg er veldig redd for å ha voldsomme smerter på slutten. Døden er som du sier, mystisk. Jeg synes det er fint å kunne reflektere over litt vanskelige temaer💜ønsker deg en fantastisk lørdag kveld 💕

    1. Tror vi burde reflektere mer over dette temaet , for det gjør så godt å få luftet tankene om et tungt tema som før eller siden rammer oss alle 🧡

  2. Sittet ved mangt ett dødsleie, både med min mors og fars , hos min far etter lang tids sykdom og min mor etter at hun ikke ønsket mere behandling , de var forsåvidt unge begge to , det var ingen kamp hos dem , men rolig gikk de ut av tiden , som å blåse ut ett lys . Det var godt for meg å se . Sorg over de som ble borte , ja den var stor . Men godt å få være tilstede. Savnet er der fortsatt 21 år etter . Men jeg håper at når min tid er over , at jeg kan få gå ut av tiden på den måten , rolig og verdig . Adventsklem sendes til deg og dine 🎆❤

    1. Så fint å høre Inger , så godt for deg og dine foreldre at dere fikk en verdig avslutning på livet 🧡Jeg kan bare håpe på at mine kjære får oppleve den samme freden når jeg en dag ligger der , det er mitt største ønske 🧡

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *