I et lite mørkt rom…

I et lite mørkt rom ble jeg liggende å kjenne på stillheten, og ved min side lå min mann og følte på det samme. Jeg kunne føle varmen hans der han lå og holdt rundt meg, lyden av hjerteslag var alt som kunne høres i et stille mørkt rom.

Jeg så det på han i går kveld, han var sliten. Hele helga hadde han stått på ute, og for første gang i løpet av disse syv årene følte han at han jobbet mot klokken. Han har sett det på meg etter jul, hvordan formen min gradvis har blitt verre.

“Du må bli hos meg kjære” visket han stille, og jeg kunne høre frykten i stemmen hans. I et lite mørkt rom ble vi liggende å føle på den samme redselen, han var redd for å bli forlatt og jeg var redd for å forlate. Redselen fylte det lille rommet, frykten for fremtiden ble igjen så nær.

“Jeg er her fortsatt, jeg har ikke gitt opp” visket jeg tilbake, og jeg kunne kjenne at ordene mine beroliget han. En sliten mann klemte meg hardt inntil seg, og igjen kjente jeg hvordan kjærligheten grep tak i meg.

Redselen som sekunder før hadde fylt rommet ble plutselig borte, kveldens siste ord fikk frykten til å forsvinne. “Så lenge jeg har deg klarer jeg alt” visket min mann inn i mitt øre, kjærligheten vant igjen…