Jeg så henne ved graven og det var som om jeg fikk et innblikk i min egen fremtid.
Sorgen traff meg brått og hardt, det føltes ut som om lynet traff meg midt i hjertet.
Et lynnedslag fra en blå himmel, og denne gangen var det ingen uværsskyer som varslet om det som skulle komme.
Hennes sorg var min største frykt, en vilt fremmed fikk fremtiden til å virke så fryktelig nær.
En dag er det mine barn som kommer med blomster på min grav, og det var som om jeg så det for meg der jeg satt. Alene i en bil kom sorgen flommende over meg, og før jeg rakk tenke kom det en elv ut av øynene mine.
Jeg så hvordan hun forsiktig la ned en liten blomsterbukett, og selv på lang avstand kunne jeg føle kjærligheten. Det var da det kom over meg, synet av jenta ved gravsteinen fikk meg til å tenke på hvordan livet kunne ha sett ut. Jeg ser det på mine barn, mine tre eldste har fått noe min lille gutt aldri har fått.
Mine tre ungdommer har vokst opp med en frisk mamma, og det merkes veldig godt.
De har tatt med seg mine verdier og bygget videre på de, og etter hvert som de vokste opp ble de mer opptatt av mine interesser. Det er sånn det skal være, barn tar etter sine foreldre. Slik er det med en liten gutt også, han er så lik sin far at det er skremmende.
Jeg ser på han og lurer på hvordan han ville vært dersom jeg hadde vært frisk.
Selv vet han ikke hva han har gått glipp av, men jo større han blir jo mer ser han det. Jeg ser det på han når vi ser på gamle bilder, bilder av meg lekende med søsknene hans får han til å forstå hva han går glipp av.
Søndag kveld satt vi alene sammen og så på film, men midt i filmen kunne jeg føle at han stirret på meg. Jeg så på hele han at han grublet på noe, og jeg kunne sanse at at jeg måtte gjøre meg klar.
“Jeg skulle ønske du kunne gå mamma, for da kunne vi funnet på mye gøy sammen” sa han stille, og jeg kunne kjenne hvordan hjertet mitt brast.
Hver dag kjemper jeg en stille kamp mot tre små bokstaver, og det er ikke sykdommen som er verst men sorgen som følger med. Sorgen over alt jeg er blitt frarøvet, sorgen på vegne av mine kjære som hver dag må se på at jeg svinner hen. Ordene til en liten gutt traff meg hardt, og igjen sendte jeg en stille bønn til høyere makter om å gi meg livet mitt tilbake…
Som vanlig er det sterke, gripende og kloke ord du deler med oss lesere. Å vite at man skal dø fra sine barn må være grusomt. Og kanskje særlig med tanke på yngstemannen som ikke har opplevd å ha en frisk mor. MEN, nå har jeg lest hele bloggen din fra i 2018 til d.d de siste månedene, og er det noe som har slått meg igjen og igjen så er det hvor utrolig heldig gutten din har vært som alltid har en tilstedeværende mor som samtaler med han om alt han måtte lure på og mere til. Slik du beskriver han virker han som en veldig trygg, omtenksom og klok liten gutt. Ut fra det han sier og gjør (som du deler med oss) har han tatt til seg mye visdom til å være så liten. Jeg tenker spesielt på en episode du beskrev der han og en venn snakket om deg i bilen – og der han på en helt naturlig måte fortalte at du kom til å dø, men han var ikke bekymret for deg nå, for du var veldig sterk. Jeg vet ikke om det ble helt som du skrev, men det var essensen slik jeg husker det. Jeg er så imponert over hvor naturlig dere snakker om alt, både livet og døden. Døden er vanskelig. Jeg mistet sønnen min i kreft for et år siden og det har gjort at døden er kommet mye “nærmere”. Det er ikke like skummelt lengre, og jeg er helt overbevisst om at vi alle skal ses igjen. Det er en god tanke og følelse.
Tusen takk for så mange reflekterte og fine ord, og du har helt rett i at han er en åpen gutt. Hjertet mitt brister når jeg tenker på hva du har vært i gjennom, det å miste sitt barn er det verste en mor kan oppleve. Jeg ser på mine barn og jeg er så glad for at det er jeg som er syk, jeg hadde ikke overlevd om noe hadde skjedd med mine barn. Sender deg mange varme tanker, det siste året må ha vært blytungt for deg 💖
De sier det som det er, barna <3 De lurer på mye og spør mye – og det er bare godt det 🙂 Selv om det av og til er vanskelig å vite hva man skal svare 🙂
klem til deg Vivian – og tusen takk for at du deler 🙂