Hvor er medmenneskeligheten blitt av?

Igår kom det endelig frem, media tok tak i en sak som dessverre berører mange. Bjørn og Lise sto frem på Nrk i beste sendetid og belyste en bakside som jeg tror veldig få har tenkt over, to personer satte ord på en lidelse så stor.

Det krever en styrke og stå frem på den måten, men når du ikke har noe annet alternativ, når du sitter der trengt opp i ett hjørne, så gjør du alt du kan for å komme ut av en maktesløs situasjon. Lise og Bjørn kjemper for livet, Lise kjemper for sin livspartner gjennom mange år, og Bjørn kjemper for å få lov til å følge sine kjære så lenge som mulig.

Jeg gråt når jeg så de igår, vi var så heldig å få bli kjent med Lise på et ALS seminar i fjor. Både jeg og min mann kjente oss igjen i deres hverdag, ja egentlig var det som å møte seg selv i døra. Lise delte gledelig deres erfaringer med oss, noe vi satte veldig pris på.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når jeg så fikk en melding fra Lise der hun fortalte om marerittet de nå hadde havnet opp i, ja da brast det for meg. For jeg er også en av dem, en av dem som har brukt masse penger på å tilrettelegge huset, forberedt barna på hvordan livet blir med respirator, ja fortsatt prøver vi å forberede oss på den dagen.

Derfor ble jeg forbanna når jeg hørte om deres situasjon, en situasjon som like godt kunne ha rammet oss. Der sitter de og kjemper for livet, de kjemper en kamp som rett og slett er uvirkelig for mange. Noen tror nesten ikke på det, andre blir rasende på en urettferdighet så stor.

Til og med jeg har trodd at denne dugnaden var for oss, jeg har vært naiv nok til å tro at vi som var døende skulle komme først i rekken. Men nå viser det seg at det snarere er tvert imot, når det kommer til stykke så er ikke vi verdt å redde. Jeg får det ikke til å stemme opp i hodet mitt, jeg ser ikke deres tankegang.

For hvis det er slik at dette viruset ikke er farlig for folk flest, da sitter du igjen med en annen prosentdel, de eldre og syke. Men la oss stryke de eldre, og ihvertfall de døende, da sitter vi kun igjen med en gruppe, de som fortsatt har et håp. Vi er i underkant av 500 ALS syke her i Norge, vi er for få til å få noe som helst støtte, og nå er vi tydeligvis for få til å få den behandlingen vi trenger for å leve også.

Er det rart man blir motløs, vi blir jo kastet under bussen hver bidige gang. Som om ikke det er nok, så står vår kjære helseminister og ber om forståelse, Lise og alle oss andre må jo forstå at vi blir valgt bort!

Men jeg forstår ikke Bent Høie, jeg forstår ikke at ett av verdens rikeste land driver med sortering av menneskeliv, jeg forstår ikke hvorfor ikke mitt liv er mindre verdt å redde. Det er jeg som må se mine barn inn i øynene og forklare hvorfor Bent Høie, forklare at mamma sitt liv er mindre verdt. Prøv å forklare en fire år gammel gutt det, for det må nemlig jeg, og det må Lise også.

Jeg ber for Lise og Bjørn hver kveld, men jeg ber også for alle oss andre i denne risikogruppen. Men vi må bare innse det, ruletten er i full gang. Hvem den stopper på neste gang er uvisst, det kan være meg eller kanskje det blir deg….

Bildet er hentet fra Nrk.no

Denne saken ble omtalt på  Nrk, du kan lese saken her