Hvem er jeg blitt?

Jeg ser meg i speilet hver dag. Jeg ser meg på bilder og film. Jeg ser en dame som er fremmed men likevel så kjent, jeg ser en dame som har forfalt. En dame som er blitt brutt ned, jeg ser en dame som har tapt.

For jeg kjenner meg nesten ikke igjen, kroppen er blitt til et ugjenkjennelig skall. En vassen kropp med svampelignende hud og ubrukelige lemmer. En kropp som før var nyttig i alle slags gjøremål, er nå blitt ubrukelig og egentlig bare i veien.

En potetsekk pleier jeg å kalle kroppen min, den er blitt forvandlet til en tung og uhåndterlig potetsekk. Men av og til får jeg øye på det, jeg ser små glimt av meg selv. Noen ganger er de vanskelige å få øye på, ihvertfall for meg. Men de er der bare jeg ser hardt nok.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For jeg ser det i øynene, jeg ser det i smilet. Noen ganger ser jeg det i ansiktsuttrykk, andre ganger hører jeg det i stemmen. Da kommer tårene, en smerte slår til så ubeskrivelig vond. Ja for noen ganger gjør det vondt å se den virkelige meg i speilet. 

Det gjør vondt å se hvem jeg var, hvem jeg fortsatt er. Minner om en svunnen tid kommer tilbake, men også påminnelser om hvordan livet kunne vært. I et par øyne ser jeg det, livet som var og livet som kunne vært. Mitt liv, en lykkelig tid, jeg ser livet jeg drømmer om i et par øyne.

Men jeg ser også en vilje, en vilje så sterk. Jeg er den viljen, den viljen er meg. For jeg er blitt sterk, sterk nok til å takle livet. Sterk nok til å si ifra, sterk nok til å velge livet selv om døden lokker.

Jeg er ikke lenger den stille sjenerte jenta jeg engang var, nå har jeg fått en stemme. Så nå brøler jeg, jeg brøler for urett og skjevheter i samfunnet. Jeg brøler for de svake og syke, men jeg brøler også for meg selv!

Så når to øyne møter mine, så ser jeg også styrke . For denne damen er blitt en som kjemper, en som klorer seg fast til livet. For livet er alt jeg har igjen, mitt liv, og jeg vil leve så lenge som mulig…