Hva i huleste er det som skjer?

Categories Blogg

Jeg er helt ute for tiden, jeg føler jeg jobber døgnet rundt. I går kveld ble jeg liggende å lese alle kommentarene som jeg har fått de siste dagene, og igjen følte jeg på hvor heldig jeg er. Det har ramlet inn med støtteerklæringer og omtanke, ikke rart jeg kunne se en tåre i øyenkroken på gubben i går. “Hæ#vetes pollen” utbrøt han i går mens han leste alle kommentarene som hadde kommet inn, gubben er seg selv lik.

Men det er ikke bare på bloggen det kommer fine ord, mailer og private meldinger fra ukjente som gjerne vil hjelpe gjør meg rørt. Så idag må jeg begynne dette innlegget med å takke hver og en av dere, det betyr så mye å se at vi har så mange i ryggen. Dere gir meg håp om at vi skal klare å kjempe denne kampen, og håp er det vi trenger mest av alt nå. Tusen takk til dere alle, ordene deres betyr så uendelig mye for oss.

Denne mandagen startet litt tidligere enn de siste dagene, i det klokken nærmet seg 11 kom gubben trampende inn på soverommet mitt. Min datter sto klar til å dra avgårde igjen, så her var det bare å komme seg opp slik at jeg kunne ta skikkelig farvel.
Tanken på at hun skulle kjøre til Oslo helt alene gjorde meg litt nervøs, en gang hønemor alltid en hønemor. En liten gutt protesterte høylytt når hun dro igjen, det var fryktelig urettferdig at storesøster skulle dra på ferie igjen uten han.

Det er ulempen med å være atpåklatt, en liten gutt blir nesten som et enebarn når alle søskene er borte. Og da er det mor og far som får gjennomgå, kanskje spesielt far. Det ble nemlig ikke bare en sykkeltur i går, hele to ganger syklet far og sønn over fire km. Ikke så spesielt langt akkurat, men for gubben er det lenge siden sist han fikk så mye trim.
“Æ kommer te å bli syltynn i løpet av ferien, ja bare i bakken la Æ igjen ti kilo” 

I dag var det på an igjen, en liten gutt var klar allerede kl 09.00. Det har gått i ett siden da, men når mor og sønn satte på en Kaptein Sabeltann film var far snar med å finne sofaen. Det er ingen tvil om at gubben er i feriemodus, han og sofaen er blitt bestevenner de siste dagene.

Tiden går fort med en liten energisk gutt i hus, og plutselig ringte gubben sin telefon. Det var min venninne som ringte, hun var nå klar for å komme på besøk. Gubben dro avgårde med en liten gutt for å hente henne på bussterminalen, aldri har jeg gledet meg mer til å få besøk. Hun er nemlig en av de som gjerne vil hjelpe oss i denne håpløse situasjonen, men dessverre kommer vi ikke langt uten et vedtak.

Jeg skjønner ingenting lenger, kan noen fortelle meg hva i huleste det er som skjer?
For enda har vi ikke fått noe som helst elektronisk, hele situasjonen blir bare dratt ut i tid. Jeg er stygt redd for at vi må bruke den eneste ferieturen vår på å skrive klage, og bare fordi kommunen haler ut tiden. Jeg har prøvd å etterlyse vedtaket via mail uten å få så mye som et svar, men akkurat det er noen overraskelse. Jeg har nemlig sendt uttallige mailer det siste året uten å få noe svar, de velger heller å gå over hodet på meg ved å ringe gubben istedenfor.

Men uansett om vi ikke fikk gjort så mye i dag så var det veldig koselig med besøk, jeg trengte det i dag. Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente, uten et vedtak kommer jeg ingen vei. Men den dagen det dukker opp så skal jeg være klar, og sammen med alle mine støttespillere skal vi virkelig gi de en kamp…

2 kommentarer

2 thoughts on “Hva i huleste er det som skjer?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *