Håp 💜

Categories Blogg

Håp kan være så mye, det kan bety så forskjellig. Nå sitter jeg her i min lille stue, trøtt etter en dag som på mange måter har vært god. Likevel henger det over meg, og det er når stillheten kommer at tankene også dukker opp. Men brått blir stillheten brutt, en liten gutt har lånt mamma sin seng. Musikk høres gjennom veggen, og en liten barnestemme kan høres gjennom lette vegger. Det er kveld, og en liten gutt prøver å falle til ro.

Det ga meg håp ikveld, håp om at denne dagen kunne ende uten tårer, et håp for en fremtid. Håp endrer seg med tiden, for det jeg hadde håp for som ung er ikke viktig lenger. Mest sannsynlig blir livet mitt kortere enn antatt, det var ikke denne tilværelsen jeg hadde sett for meg som ung.

Men ingen vet hvilken skjebne som venter, livet kan plutselig ta en usving når du minst forventer det. Aldri hadde jeg sett for meg at en nesten ukjent sykdom skulle ramme meg, men når jeg tenker meg om er det ikke så rart likevel.

Jeg har alltid sagt at jeg må ha blitt født under en ulykkesstjerne, kanskje det hviler en forbannelse over meg. Når du blar opp i ordlisten og søker på ordet ulykke, ja da er jeg sikker på mitt navn dukker opp. Det føles ihvertfall sånn iblant, livet har vært en eneste lang oppover bakke, uten en eneste hvilepause.

Derfor har håpet vært viktig, håp om en bedre tilværelse har holdt meg oppe. Det fikk jeg etterhvert, livet smilte til meg der en stund. Men gudene skal vite at jeg måtte kjempe, noen ganger føltes det som om jeg måtte krangle meg til en bedre hverdag, et lite etterlengtet pusterom.

Alene med tre barn i en storby, med en mann som kun var hjemme to helger i måneden. I 100% jobb og med mange baller i luften, så smilte endelig livet. Mange ville nok si at jeg levde et altfor hektisk liv, men jeg elsket det livet mitt på tross av tunge dager innimellom.Dessverre varte det bare en stund, mørke skyer lurte i horisonten.

Min skjebne ble ikke den jeg hadde sett for meg, livet ble ikke slik jeg ville. Sykdom rammet, og den tok med seg en hel familie i dragsuget. Håpet forsvant, det fantes ingenting annet enn et bunnløst mørke.

Håp er en vidunderlig ting, det vender alltid tilbake. Håpet blir med oss helt til vi trekker vårt siste pust, håp om et liv etter døden ligger hos oss alle.

Mitt håp forsvant der en stund, men det ble ikke borte. Det måtte bare bruke litt tid på å modnes, finne nye veier å gå. For selv med en dødelig sykdom så håper jeg, håpet om fremtiden ligger fortsatt der. Jeg har et håp om å at sykdommen holder seg stabil, at livet blir lengre enn jeg tror.

Men det aller største håpet er for mine barn, jeg håper de slipper mye motgang i livet etter at jeg er borte, jeg håper de møter mye kjærlighet og omtanke på deres vei.
Musikken har stilnet nå, en barnestemme har falt til ro. Så nå sitter jeg her og håper for oss alle, la oss få våre liv tilbake, gi oss en normal hverdag tilbake…

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *