Galskapen lever langs veien

Categories Blogg

Noen dager tenker jeg at det kanskje hadde vært best om vi holdt oss hjemme , i går var en sånn dag.

Jeg burde jo ha skjønt det når mandagen ikke startet som normalt , det lå i tegnene at gårsdagen lå an til å bli uforglemmelig.

Men så uforglemmelig hadde jeg aldri sett for meg , selv min villeste fantasi holdt ikke mål.

Jeg tør nesten ikke tenke på neste uke , for gårsdagens mandag var bare starten.

 

En stolt liten gutt satte seg på en doning , første fotballtrening ventet.

Jeg ante fred og ingen fare , ja det vil si helt til far selv dro i snora.

En lyd spredte seg rundt et ellers så fredelig nabolag , en lyd som varslet om det som skulle komme.

Lite ante jeg at jeg hadde værhår , men akkurat der og da tror jeg jaggu jeg fikk meg ett par.

 

Gubben hadde som vanlig stålkontroll , jeg måtte jo bare lære meg “stole på han”.

Men sist gang jeg stolte på gubben hang jeg og dinglet over en dassskål , og usikker var jeg den gangen på om ræva var med.

Skepsisen økte når jeg så en liten gutt suse ned første bakke , hestekreftene kunne høres på lang avstand.

Mine usle hestekrefter kunne ikke sammenlignes , min doning var et esel i forhold.

 

Plutselig ble de bare borte , far og sønn var som forduftet.

Det eneste sporet jeg hadde var en sky av røyk , og jeg var neimen ikke sikker på hvem av dem den kom ifra.

Jeg husker hvordan jeg ba en stille bønn om at gubben hadde latt trekloggene bli hjemme ,

og heldigvis skulle det vise seg at jeg ble bønnhørt på det området.

 

Men det var en liten trøst oppi det som ventet , vi hadde jo såvidt begynt på turen.

Alle nervene mine jobbet nå på høygir , noe som ikke er helt heldig når du prøver å få et esel i galopp.

Beina mine hadde vridd seg i stillinger jeg knapt nok viste eksisterte , jeg turte knapt se etter.

Når jeg i tillegg hørte en motorlyd stadig komme nærmere , så hadde både bein og esel fått nok.

 

Eselet ville ikke fremover uansett hva jeg prøvde på , men nå skal det sies at jeg ikke prøvde så hardt.

Nervevrak var jeg blitt etter den første bakken , redselen hadde igjen tatt over min kropp.

Mitt indre instinkt ropte på meg , tryglet og ba om at jeg måtte snu.

Snu før det var for sent , rømme tilbake til en rolig gate.

 

Redselen over det som skulle komme var stor , og det skulle fort vise seg at den ikke var ubegrunnet.

Men fortsatt mente gubben at han hadde kontroll , gasspedalen var jo strupet ned.

En gubbe skulle få angre på de ordene , igjen fikk mitt indre instinkt rett.

For like etter ga en liten gutt bånn gass , og han etterlot seg et drønn som fikk selv Bjørketrærne til å skjelve.

 

Et lite sekund der sto gubben igjen sjokkskada , som en måpende gullfisk ble han stående igjen.

Det var ikke før jeg ropte at han våknet , og da var spetakkelet igang.

En idyllisk tur ble forvandlet til en heseblesende jakt , en jakt ingen av oss kunne vinne.

Gubben fant ut at det var best å knyte joggeskoene skikkelig , men jeg var mer takknemlig for at de i det hele tatt var på.

 

En ting skal han ihvertfall ha , min gubbe er ikke den som gir seg så lett.

Egentlig gir han seg aldri , når han har fått en ide så lar han seg ikke stoppe.

Og nå var det meg som ble stående igjen som en måpende gullfisk ,

for et syn fikk meg til å lure på om siste time var kommet.

 

Et ektepar som ante fred og ingen fare fikk seg litt av en overraskelse , jeg tror de aldri vil bli helt de samme igjen.

En lyd kunne høres gjennom skogen , en lyd som fikk selv skogens vokter til å gå i hi.

Like etter begynte bakken og riste , et varsel om at noe tungt var på vei.

En liten gutt kom susende først , og like etter kom et godstog i full hastighet.

 

Ja og så meg da , på mitt esel kom jeg luskende bak.

Et ektepar la ikke merke til meg , de var for opptatt med å følge med på galskapen oppi gata.

105 kg hadde enda ikke gitt opp , men nå var det like før.

På dette tidspunktet måtte jeg be en ny bønn , en bønn om å la en rødsprengt gubbe overleve.

 

Som en bulldoser uten hjul løp han , så fort gikk det at skoene etterlot seg en svidd gummi lukt.

Den ellers så hvitpolerte skallen hadde skiftet farge , og en dyp rødfarge fikk selv et trafikklys til å falme.

Det var ikke bare en motorlyd som kunne høres gjennom en fuglekvittrene skog ,

en blåsende hvalross fikk alle til å lure på om de var mer til vanns enn til land.

 

Plutselig ble det bråstopp , skoene etterlot seg skrensemerker i asfalten.

En liten gutt hadde sikkert lagt merke til at buldringen hadde stoppet , for nå sto han også i ro.

Jeg skjønte ingenting når gubben prøvde å se seg over skuldrene , eller hvorfor han plutselig sto med hodet mellom beina.

Et lettet sukk kunne høres gjennom skogen , og like etter ropte en lykkelig gubbe ut sitt utsagn , “ræva er fortsatt på!!”

 

Med lynets hastighet kom vi oss frem , og lynets hastighet hadde satt sine spor.

Min blonde lange manke blafret ikke lenger i vinden , som lange spydspisser sto håret rett opp.

Brunfargen fra en god sommer var plutselig forsvunnet , kvalmen fra redselen kunne sees i mitt ansikt.

Som to fargesprakende malerier ble vi bare stående og se på hverandre  , og alt vi klarte å tenke på var “vi har fortsatt hjemturen igjen”…

 

18 kommentarer

18 thoughts on “Galskapen lever langs veien

  1. Fantasien har du i orden. Måtte no flire godt når eg leste det du hadde skrevet, kunne se det for meg. Håpe hjemturen gikk bra. Ha en fin 1 September 🙂 Hilsen Nina

  2. Det er godt med en god latter når jeg ligger med foten høyt pga brukket ankel🤣❤️🤣du skulle skrevet bok. Du er knallgod å skildre situasjoner👌🎶bra at det gikk godt med både barn og mann🙏😘gleder meg til hjemturen😉🤣🤩

  3. Begynn og skriv bøker!!!!!
    Du er utrolig flink og få spenningen frem
    Ønske deg en fin uke .ikke lenge til mandag.🤣🤣🤣🤣

  4. wow.ja Vivian..du er super flink å skrive..er enige med de andre..du må skrive bok..morsomt og spennende..ha en fin kveld..klem fra meg..ps glede meg te å lese boka

  5. Her fikk vi oss en god latter 😂du skriv på en måte som gjør at vi blir andpusten vi også!

    Skriv bok sir æ og👍Tenk å lese en barnebok med sånne levende beskrivelser 🥰det hadde vært nokka

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *