Jeg har både sett og hørt det, de samme setningene går om og om igjen.
Ut av en kvern kommer de, knappen er satt på repeat.
Fem år med de samme ordene, de ordene som bare kommer når du blir syk.
Setninger du ellers hører lite av.
For når sykdom eller alvorlig krise rammer så endres noe,
forventningene fra samfunnet blir annerledes.
Når sorgen er størst og mørket er overveldende kommer de,
ord som er ment vel, men som av og til virker mot sin hensikt.
Alt jeg ville når jeg fikk diagnosen var å sørge,
sørge over livet som gikk tapt.
Men istedenfor tok jeg på meg en maske,
for jeg måtte være sterk.
Det er nemlig det man får høre, små ord fra samfunnet som stikker dypt.
Spørsmålet er bare om samfunnet forventer for mye,
om de det gjelder ikke får nok tid.
Sorg er ulik for alle, og noen ganger blir mørket for dypt.
Forventninger om at vi må være sterke,
kjempe oss videre koste hva det koste vil.
Vi må være takknemlig for hver dag vi får,
selv om dagene er et mareritt å komme seg igjennom.
Jeg har både erfart og hørt den stille viskingen,
små stille ord om at nå må jeg se fremover.
Ikke grave meg ned i selvmedlidenhet,
men heller fokusere på de små ting.
Men vi er alle forskjellige, vi er alle ulik.
Det er ikke alle som klarer å se de små gleder,
livet er vanskelig å takle når man mister alt.
Det er først når du blir fratatt livet ditt at du skjønner, at ord av og til ikke er nok.
Gi oss tid, en hånd og holde i.
For når livet ditt blir snudd på hodet vil du ikke høre,
at bak skyene er himmelen alltid blå.
For det gjelder ikke for alle, for noen er himmelen svart.
Vår indre styrke er ikke alltid tilstede,
og noen ganger er det en kamp for å finne den.
Så ikke forvent for mye,
en dag kan det være deg…
Disse ordene traff mæ, og minner mæ om min aller besteste venninne. Lignende ord sa hun også, da livet va på sitt tøffeste.
Vi som er så ufattelig heldig å være høvelig oppegående burde virkelig ta dette innover oss.
At sorgen ikke må bli elefanten i rommet som ingen snakker om, men som er konstant tilstedeværende i et menneske.
Dette må vi også ta innover oss til tider tenker æ; og ikke alltid komme med velmenende ord.
Noen ganger holder det at vi er, og tåler tenker æ.❤️
Så sant Sølvi 💜
Kjære Vivian,da min vennine ble kreftsyk så snakket jeg med min andre vennine som er legen om dette. Friske tenker annerledes enn syke og det skal alltid være slik og det er bra at det er slik i følge henne.💜 Livet er så urettferdig. 💜
Jeg er enig i at man som frisk skal leve livet uten en tanke om at man kan bli syk, livet må leves uten slike tanker.
Det jeg mener er at forventningene om at man til stadig må kjempe seg videre selv om lidelsen er stor kan bli for mye, vi må heller møte mennesker der de er 💜
Ser nå at de siste setningene kan misforstås . Mener at vi må være tilstede og tåle , i forhold til den som er syk❤️
💜
Den første tiden etter at min sønn ble drept, var jeg “syk . Spilte ingen rolle om jeg var “frisk, den gleden over det var ikke tilstedeværende… Jeg kunne like gjerne vært døende… Noen gode ord setter seg mer enn andre, og for meg var det min eldste datters ord, “Gud lukker aldri en dør, uten og åpne en ny.” Nå er ingen av oss religiøse, men de ordene traff meg. Men hva når Gud ikke åpner en ny? Det kan sies så mye for å trøste, og de som står på utsiden, uten mulighet til å kunne gjøre noe, prøver vel så godt de kan… Ingen vet vel bedre enn deg hvor viktig det er å glede seg over de små ting og gleder livet gir. Men, det er alt det mellom der, ingen kan hjelpe oss med. Det tomrommet er vårt, ene og alene…. Varm klem fra meg til deg, Vivian.❤❤❤
Sanne ord Ina , er helt enig 💜 Jeg er heldig som fortsatt har en livsglede så stor, og jeg takker Gud hver dag for at jeg har fått beholde min indre styrke. Men jeg merket fort etter diagnosen var satt at forventningene til mitt nye liv var mange, og når alt jeg ville var å sørge så måtte jeg fortsatt være sterk.
Pårørende og de som står nærmest kjenner selv på den smerten, og de får også høre de samme ordene. Det er lett å stå utenfor og si hvordan man bør gå videre , men det er ikke like lett når det er deg selv.
En god klem til deg Ina , du er et forbilde for meg 💜Din styrke er enorm, jeg vet ikke om jeg hadde klart det 💜
Viktige ord du sier, Vivian💜 Jeg har vokst opp med en mor som var schizofren ( døde i fjor). Hun ble alvorlig syk da jeg var to år, og var syk hele mitt liv. For meg var det livreddende å snakke om at jeg hadde en syk mor. Jeg skjemtes aldri, og ble aldri mobbet. Andre fikk problemer da jeg fortalte. God klem fra meg ❤️
De usynlige sykdommene er verst Trude , manglende forståelse er nok hovedgrunnen. Men jeg er glad for å høre at du klarte å være åpen, for det er jaggu meg ikke lett når man er barn 💜