Fortidens minner…

Jeg ser henne fremfor meg, en liten jente med rødlig hår og hestehale. En liten jente med redningsvest på, diltende etter sin store sterke far. Jeg ser henne så levende fremfor meg, hun sitter lydig i båten for det har pappa sagt. Havet ligger der så blikkstille denne morgenen, jeg ser hvordan hun lener seg over rekka for å dyppe de små fingrene i det kalde vannet. De var ute i går kveld og, da satte de garnene som nå skal trekkes. Hun elsker havet den lille jenta, men mest av alt forguder hun sin pappa, hun skal bli like flink som han når hun blir stor.

Den lille jenta ser hvordan hennes pappa drar opp garnet med store sterke armer. Hun synes egentlig litt synd på fisken der den ligger fremfor henne og gisper etter luft, men mat må de ha sier far. Men likevel hiver hun en og annen fisk over bord når pappaen står med ryggen til. Det er sommer, og hun er lykkelig der hun sitter blant garn og lukten av tang og tare.

Jeg ser henne, hun er blitt eldre. Små barneføtter er blitt til en tenåring, puberteten raser i hennes kropp og alt som teller er å frigjøre seg selv. Men en ting er ved det samme, hun elsker fortsatt havet, fiske, ja og “litt” sin pappa. Hun er blitt stor nok til å manøvrere båten selv nå, faktisk så får hun lov til å kjøre på sjøen alene, hun er i ferd med å bli stor. Mor er ikke veldig begeistret for at hun drar av gårde i full knop, men det bryr hun seg ikke om.

Hun elsker å kjenne vinden i håret der hun farer i full fart over de lette krusningene på vannet, i det lille øyeblikket er hun fri, fri som fuglen. Hun er sin egen Kaptein. Jenta er blitt voksen nå, men nå er alt forandret. Hun kan ikke lenger søke friheten på havet, hun kan ikke lenger kjenne vinden i håret.

Friheten jeg en gang hadde forsvant brått, og hver dag lengter jeg tilbake til den tiden. Fanget i egen kropp drømmer jeg om å kjenne vinden i håret igjen, høre bølgene slå opp under båten mens jeg farer fremover uten å se meg tilbake, det var livet det…