Søndag ettermiddag kom mine foreldre innom, det skulle vise seg å bli en hektisk stund. Her får dere historien…
Jeg er helt svett! Denne kvelden gikk fra rolig til hektisk i løpet av et sekund. Det hele begynte når mine foreldre datt uventet inn døren her, alltid like koselig, men ikveld ble det litt mer hektisk enn normalt.
For jeg har nemlig ønsket meg en tur til Stavanger i januar, der er det ett show som har lyst å gå på. En gyllen mulighet til en helgetur for hele familien, det handler om å skape øyeblikk.
Men dette hadde jeg ikke planlagt å begynne med i dag, og ihvertfall ikke nå som stemmen er dårlig pga forkjølelse. Mye kan sies om min kjære far, han er et arbeidsjern av de få, og eksepsjonell dyktig innenfor mange områder. Men det er en ting som mangler, en vesentlig ting som har fulgt meg gjennom hele min oppvekst, han eier ikke tålmodighet!
Denne mangelen på egenskap har skapt mange uforglemmelige øyeblikk, og ikveld var det på an igjen. For min far kom stormende inn døren her med ett mål for øye, hotellet skulle bestilles!
“Vivian, gjør det du” sa han mens han småtrippet rundt meg. Men av erfaring så vet jeg at når han sier du så mener han egentlig vi, og ikveld var intet unntak.
For med engang jeg satte meg ned for å sjekke priser, så satte han seg ned på mobilen i bakgrunnen. Alt jeg hørte var H*lvete og F*en bak ryggen på ryggen på meg, og da visste jeg at nå var vi i gang.
“Jeg kan ringe de, bare gi meg nummeret” ropte han hesblesende mens han trykket vilt og hemningsløst på den stakkars mobilen. For med min far skal helst alt skje på minuttet. “Er det ***** som er adressen” spurte han med en anelse av stolthet i stemmen over å ha endelig funnet frem på riktig søkefelt på mobilen.
Problemet var at han så på feil hotell, og det å få han til å innrømme det, ja det er like vanskelig som å få en gråstein til å skifte farge. Etter litt leting fant jeg telefon nummeret og min mor leste det høyt opp. Men min far var ikke fornøyd, som vanlig måtte han dobbeltsjekke at vi faktisk hadde funnet frem til riktig nummer, han mente nemlig at ingen telefonnummer i Stavanger begynte på 51!
“Hvorfor skal du ringe” spurte jeg lettere svett her jeg satt. “Jeg må høre om de har handikaprom” sa en måvitealtpåforhånd gammal bestefar. I dette øyeblikket hadde jeg kastet inn håndkledet, nå var det ikke vi lenger, og langt ifra jeg som hadde kontrollen.
Så han ringte han, og møtte på en hyggelig dame i andre enden med en litt gebrokken, rask tale. Jeg hørte hvordan hun snakket på inn og utpust, og min far ble bare mer og mer irritert. Det hele endte som jeg hadde forutsett, min far kapitulerte en stund inn i samtalen mens han ropte inn i røret “vi sender mail” .
Da endte det likevel opp på samme måte som det begynte, vi ble til jeg igjen. Når roen senket seg og kroppstemperaturen igjen var nede i normalen, gikk jeg under rolige omstendigheter inn for å bestille. Ett par tastetrykk på skjermen og hotellet var bestilt.
Så kjære pappa, det ordner seg alltid til slutt. Det er noe som heter “jo flere kokker jo mere søl”, vi får prøve å huske på det til neste gang…
PS : Tålmodighet er en dyd 😅
