Dagen i dag begynte tidligere enn normalt, idag kom nemlig min tidligere assistent tilbake. Jeg har gledet meg sykt mye til å få henne igjen, jeg skal virkelig nyte disse ukene hun er her. Hun er nemlig den som har hjulpet meg med blogg, instagram og annet datainnhold når jeg har stått fast, hun er nemlig en kløpper på alt som har med tekniske ting og gjøre. Dessuten er hun såååå enkel å ha med å gjøre, hun stiller opp uansett hva, og jeg har til gjengjeld ennå ikke hørt at det har kommet nei ut av munnen hennes.
Så idag måtte vi gjøre litt stas på henne, min andre fantastiske assistent (ja for jeg har noen som er det og) stilte på jobb tidligere enn planlagt. Ballonger ble så hengt opp i yttergangen med et gavekort i enden av tråden. Jeg tror hun ble litt paff når hun kom inn døren.
Så gøy å kunne glede litt, og veldig kjekt for meg å kunne bidra til en fin velkomst. Jeg har virkelig hatt en fantastisk formiddag med to av mine lengstværende assistenter på samme vakt, de kjenner meg inn og ut og vet hva jeg trenger til enhver tid, ja noen ganger før jeg vet det selv også 🤣
Like før 12.30 ramlet det folk inn døren her, det var tid for ansvarsgruppe møte. Det skulle vise seg å bli et tårevått møte, jeg fikk nemlig beskjed om at en i teamet mitt skal slutte og mest sannsynlig var hun her for siste gang i dag. Da kom tårene, det er alltid vanskelig å ta farvel spesielt for meg som ikke vet hvor lenge jeg får på denne jorden. Men jeg fikk også en beskjed om ett av mine barn som stakk ekstra i hjertet.
Mine barn er det viktigste for meg, og jeg gjør mitt ytterste for å hjelpe. Men nå klarer jeg ikke like mye som før, og idag fikk jeg beskjeden som jeg lenge har fryktet, at min sykdom har tatt overhånd hos et av mine barn. Jeg har skjønt det, jeg har sett det, og jeg har prøvd å hjelpe så godt som overhodet mulig. Nå er det viktig at vi står sammen som en familie og prøver å hjelpe hverandre, nå må alle komme på banen her.
Men jeg har fått beskjed om at nå kommer det et team på banen som skal hjelpe mine barn, og det er betryggende for en mamma som har kjempet mye alene opp igjennom årene. Så i dag har jeg grått mye, grått over en hjelpeløshet så stor, og grått over svekket mulighet til å hjelpe. Det finnes ikke noen verre følelse enn når man ikke strekker til lenger som mor, det finnes ikke noen verre følelse enn å se sine egne barn ha det tungt.
Så idag har alle følelser vært i sving, noen dager er bare sånn. Men da hjelper det å ha en liten gutt rundt seg. Så nå blir det “peppa gris” og litt sjokolade, det syns jeg vi har fortjent ikveld….
