Et mirakel at jeg fortsatt lever…

“Slutt å le, du lager så rare lyder at jeg tror du kreperer”, “hvorfor rister du på foten, det er for sent til noe rock and roll nå”, “kom deg på beina, slutt å være så lat”, “må jeg gi deg et kakk, det går nå den veien likevel”, “HÆ, hva sier du?? Har prinsen mistet sitt esel??”. 

Dette er bare en brøkdel av hva som kommer ut av kjeften på min mann. For du skjønner, han gjør alt for å få meg til å le, og det er ikke måte på hva som kommer rennende ut til tider. I går kveld kom alt som jeg nevnte over rennende ut rett før leggetid, og det ender alltid opp med det samme, jeg ler så jeg mister pusten, jeg ler så mye at jeg tror jeg skal krepere. Men når jeg sa nettopp det til min mann, “du tar livet av meg, så var svaret enkelt og greit, “ja heller meg enn noen andre, det går nå den veien høna sparker uansett”! 

Min mann har nemlig et svar på alt, men noen ganger kan det bli i overkant mye. For han gir seg aldri, det finnes ingen stopp knapp på han. Faktisk så blir han bare verre jo mer sliten jeg er, en god latter forlenger livet sier de, men fortsetter du sånn kjære, så kan det bli kortere enn forventet 🤣

Idag er det torsdag, for øyeblikket skinner solen, og jeg gleder meg til å få helg igjen. Denne uken har vært et totalt mareritt og et kaos uten like, og idag endte det opp med at ingen dukket opp på jobb i ettermiddag. Det er fryktelig lett å ringe seg syk, et par misforståelser på jobb så orker de ikke mer. Ingen tanke på at jeg blir sittende alene her, ingen tanke på at det kan faktisk skje noe, nei de orker ikke å gå på jobb for å ordne opp i feilene de selv har gjort, så da blir løsningen å ringe seg syk!!

Jeg blir så forbanna over situasjonen jeg er havnet opp i, og over at det er mulig å være så tankeløs å sette meg i en slik knipe. Igjen blir jeg bare etterlatt i å ordne opp selv, ordne opp i å rydde opp etter alle andre. Tenk hvis det hadde begynt å brenne her, da hadde jeg brent inne jeg da, for jeg kommer meg ingen vei.

Er det rart jeg blir fortvilet? Er det rart jeg er utrygg? Men det er ikke bare meg som blir fortvilet, mine barn blir også engstelig, for de ser at jeg ikke blir tatt vare på, de ser at jeg blir overlatt til meg selv, og det gjør dem også bekymret. Så nå sitter jeg her og venter. Venter på at noen skal komme hjem, slik at jeg slipper å være alene lenger. For idag ble dette marerittet av en tilværelse enda større, jeg er overlatt til meg selv..

Etter tre timer alene kom min mann hjem fra jobb. Takk og lov for Isak sier jeg bare, jeg holdt på å begynne å gråte når jeg så han. “Har du ventet lenge mamma, skal jeg finne sjokolade til deg? “. Han har nemlig fått med seg at det hjelper med sjokolade når mamma er lei seg, men jeg har en mistanke om at han hadde lyst på litt selv også.

Så endelig er jeg trygg igjen, endelig er det noen som kan ta seg litt av meg og. Jeg er enda tårefull over denne forbanna situasjonen, sårbarheten er til å ta og føle på. Men nå har jeg i det minste mine kjære hjemme, så håper jeg at morgendagen blir litt bedre…