Et liv uten

“Skal prins dø”

En liten gutt ser på meg med store blå øyne , venter på et svar jeg ikke vil gi.

Et glimt av håp kan sees i små øyne , et håp jeg ikke er klar for å slukke.

Han ser ned på en logrende firbeint trofast venn , en trofast venn som har fulgt etter en liten gutt i fem år.

Jeg leter etter ord , innerst inne vet jeg at det ligger mer bak et lite spørsmål.

 

“Hvor langt er det til himmelen mamma”

Før jeg har rukket å svart kommer det et nytt spørsmål.

Mamma og Prins skal til himmelen , og en liten gutt vil være med.

“Men hva med pappa da , hvem skal passe på han”

 

Jeg ser hvordan han grubler , store tanker i et lite hode.

Mine ord er vilvalgte og gjennomtenkt , men de er likevel ikke nok.

Hver dag prøver jeg å være nok , kjemper hardt for å strekke til med små ting.

Men uansett hvor hardt jeg prøver så strekker jeg ikke til , og en liten gutt oppdager det mer og mer.

 

Små trøstende ord blir gitt , livet er ikke over enda.

Når er det ingen som kan svare på , ventetiden kan bli lang.

Sorgen er synlig hver eneste dag , men hos en liten gutt kan jeg se noe annet.

En redsel kan sees i små øyne , en redsel for en fremtid uten en mamma….