Et bilde fra fortiden

På søndag var vi på besøk hos mine foreldre, siden min far fortsatt hangler litt så var det enklere for oss å dra dit enn at de skulle komme til oss. Hver gang jeg er hos mine foreldre blir jeg dratt tilbake i tid, minnene sitter i veggene i et lite rødt rekkehus. Minner på både godt og vondt, hver gang vi stopper utenfor en liten garasje får jeg frysninger på ryggen.

For det var der far til min eldste sønn endte sitt liv, og selv om det er 25 år siden det skjedde så har jeg ikke klart å gå inn der etter det. Bildene fra den dagen lever enda i mitt hode, noen sår gror aldri.
Heldigvis er ikke det mitt eneste minne, og når jeg kommer inn i huset blir jeg omfavnet med mange gode minner. Og på søndag dukket det opp et slikt minne, et bilde fra fortiden gjorde meg takknemlig.

Plutselig var jeg tilbake igjen, i mormors varme hus. Det var som om jeg sto i gangen hennes og trakk inn duftene en siste gang, dufter som du ikke helt klarte å sette fingeren på men som ga deg ro i sjelen. Barndommens minner kom flommende over meg, og i det øyeblikket følte jeg meg bare veldig heldig som faktisk fikk beholde min mormor så lenge. Jeg er glad hun aldri fikk oppleve min sykdom, det tror jeg hadde blitt tungt for henne.

Rett etter jeg fikk minstemann skjønte vi at det nærmet seg slutten, derfor var jeg fast bestemt på at hun skulle få se sitt siste oldebarn før det var for sent. Det var akkurat det bilde som dukket opp den søndagen, og når jeg så bilde av de to sammen ble jeg så glad for at jeg faktisk hadde klart å ta den turen. For det var på den tiden kroppen min for alvor begynte å bære preg av sykdommen, men lite visste jeg at det var ALS.

En liten gutt studerte bilde nøye, og jeg kjente hvor godt det var å kunne fortelle om henne. En dag er kanskje han som sitter med egne barn og ser på bilder av meg, og det er for meg en god tanke.
I syv år har jeg dokumentert livet til en liten gutt, og det har jeg gjort med alle barna mine. Planen er å lage et personlig album til alle, som de kan ta frem når jeg en dag er borte.

I går følte jeg på det igjen, hvor heldig jeg er som fortsatt er her. Synet av en lykkelig liten gutt blåse ut lysene på kaka for syvende gang gjorde noe med meg. En dag vil en liten gutt bare ha minner igjen, en dag er det han som sitter og ser på bilder av en svunnen tid. Og det er nettopp det jeg lever for, dokumentere livet her og nå så han skal ha noe og se tilbake på. Det er alt som er viktig for meg nå, en liten gutt skal vite at jeg gjorde alt jeg kunne mens jeg enda var her…