Nok en dag er over, mørket har for lengst lagt seg over by og land.
Klokken har for lengst passert midnatt, og jeg ligger igjen alene i et mørkt lite rom.
Vinduet står på gløtt, og en beroligende lyd fra bekken mellom trærne kan høres.
Huset har slått seg til ro, latteren har stilnet for lengst.
En liten gutt er blitt stor, i går gikk han for første gang alene til sengs.
Han ville prøve selv, men det er en ting han alltid må gjøre før det er kveld.
Det er samme prosedyre hver kveld, tre setninger må sies før en liten gutt slår seg til ro.
Tre setninger som jeg lengter etter å høre hver kveld, tre setninger som gjør dagen komplett.
“Takk for i dag, glad i deg mamma, sov godt”
Små ord fra en liten barnemunn, små ord som betyr så mye.
Jeg ligger her og tenker hvor heldig jeg er, heldig som har han.
Likevel føler jeg på det, jeg føler på en urettferdighet så stor.
Det er syv år siden jeg sto på trappa og strøk over en kulemage, endelig smilte livet.
Lite ante jeg at jeg skulle gå inn på fødestuen frisk, og komme ut igjen dødssyk.
Hvem hadde trodd at et nytt liv skulle føre med seg en langsom død , en liten gutt skulle aldri få oppleve hvordan det er å ha to friske foreldre.
To foreldre fikk den største gave den dagen, han kom inn i livet vårt når vi trengte han som mest.
Jeg ligger her i et mørkt rom og tenker, tenker tilbake på livet som var.
Den samme kveldsbønnen blir bedt i kveld og, en stille bønn bare jeg kan høre.
En bønn om livet , en bønn om å få leve, bare litt til.
Det kommer aldri noe svar, jeg aner ikke om det er noen der ute.
Men jeg ber likevel hver kveld, for det er alt jeg har.
Alt jeg har er håpet, håpet på at noen hører min bønn.
Men jeg vet at min stemme er bare en av mange, vi er mange som ligger i et mørkt lite rom og ber hver kveld.
Vi er mange som kjemper , kjemper for å oppleve en ny morgendag….
Du skriver så vakkert og sårt♥️ Jeg kjenner det i hjerteroten. Jeg kan kjenne litt på den følelsen som din yngste kanskje har. Min mor ble diagnostisert paranoid schizofren da jeg var 2 år. Hun var riktig nok ikke dødssyk slik som du,men hun gikk ut og inn av psykiatriske sykehus hele min barndom. Hun døde i 2019,og da hadde jeg ikke sett eller snakket med henne på 21 år. Sykdommen gjorde at hun ikke ville eller klarte å ha kontakt.Jeg føler med både din sønn,dine andre tre barn,din mann og ikke minst med deg. Sender deg en varm klem ♥️
Det du skriver er både trist og fint. Klart du gjerne skulle sett at din lille gutt hadde 2 friske foreldre men jeg tror han har en super mamma. Dine bønner blir nok hørt der ute selv om du ikke alltid føler at du får svar. 💞
❤️❤️❤️❤️❤️
<3
❤️ så nydeleg og likevel sårt!❤️ min samboer har og ALS..og nå går vi inn en tung tid!.. men enda klarer han og snakke og spise !..så vi lever for kvar dag vi får!🙏🏼💜
Det er alt vi kan gjøre Tove, gripe hver dag vi får og håpe på at vi får mange av de 💖
Samtidig så har han begge sine foreldre den viktigste tiden i livet ❤️