Er dere klar for årets påskekrim?

Det var ikke vanskelig å se at min gode venn Morten var forbannet da han kom brasende inn på kontoret mitt forleden. Og det tok heller ikke lang tid før jeg skjønte hvorfor han så ut som en tordensky. Han kastet seg ned i stolen foran skrivebordet mitt og så på meg med et blikk som gikk fra raseri til hjelpeløshet på et mikrosekund. “Jeg trenger hjelp!” sukket han. Jeg hentet et glass vann til ham og ba han fortelle hva som var galt. Han så på meg noen sekunder, så sukket han og fortalte hva han hadde opplevd. “Du husker sikkert at min far døde for en måned siden?” begynte han. Jeg nikket, og han fortsatte: “Vel, jeg gikk og ventet på å høre fra fars advokat, han som skulle ta hånd om arveoppgjøret, da jeg fikk en telefon fra pleieren som hadde tatt hånd om pappa de siste månedene han levde.” Morten sukket, og jeg kunne se at han var beveget, men etter en kort pause fortsatte han: “Denne pleieren fikk jo et veldig nært og bra forhold til pappa, men at det skulle være så fantastisk som hun nå hevder, hadde jeg virkelig ikke trodd.” “På hvilken måte, da?” skjøt jeg inn. “Jo, hun ringte meg for et par dager siden og sa at min far hadde skrevet et nytt testamente, dagen etter at jeg og søsteren min var der, sammen med noen fra advokatkontoret, og bevitnet det vi trodde var hans endelige testamente. Og i dette nye testamentet hadde min far skrevet at pleieren skulle ha en million kroner av arven. Greit nok at gubben hadde penger, og at hun gjorde en bra jobb, men dette blir bare for dumt…” Morten pustet tungt et par ganger, og jeg kunne tydelig se på ham at han slet. “Fortell meg nøyaktig hva som skjedde.” sa jeg. “Ta det helt fra starten av.” “Ok. Noen uker før pappa sovnet inn ble jeg og søsteren min innkalt til det han kalte et familieråd. Det var bare oss tre og de fra advokatkontoret som var til stede. Mor døde jo for noen år siden. Vel, i dette familierådet fortalte altså pappa at han hadde delt arven likt mellom søsteren min og meg, og han nevnte over hodet ingen ting om pleieren eller noen andre begunstigede.” “Og når var dette?” spurte jeg. “Det var helt i slutten av juni… det var en torsdag… jo, det var torsdag den 30. juni. Jeg husker det fordi jeg skulle starte ferien min dagen etter.” “Og du så at testamentet ble underskrevet og godkjent der og da?” spurte jeg. Morten nikket før han fortsatte: “Begunstiget med en million kroner… Men nå sier altså pleieren at hun var til stede på et møte dagen etter, der pappa forandret dette testamentet og satte henne opp som begunstiget med en million kroner”. Han sukket igjen. “Har du sett dette nye testamentet?” spurte jeg. “Nei, men hun sier at hun vil møte meg hos advokaten og legge det frem der. Det skal være underskrevet og gyldig, og datert den 31. juni, altså dagen etter at vi var der.” “Og nå vil hun at det testamentet dere så ble undertegnet skal kjennes ugyldig?” spurte jeg. “Ikke nødvendigvis” svarte Morten. “Hun sa at hun vet at dette kan komme til å dra ut i rettssystemet hvis jeg går til sak, så hun sa at hun kunne nøye seg med halvparten, dersom min søster og jeg ville gi henne dette i kontanter. Da skulle hun til og med gi oss den nye testamentet slik at vi kan rive det i stykker.” Morten lente seg frem i stolen og la hodet i hendene. “Jeg er helt i villrede.” sa han. “Hva skal jeg gjøre?” “Du skal ikke gjøre noe som helst” sa jeg, “annet enn å anmelde denne pleieren for forsøk på svindel.” “Hæ?!” Morten så på meg med store øyne. “Hva… men… hva mener du?” “Tenk deg om” svarte jeg. “Dette er et åpenbart svindelforsøk, og det lar seg til og med bevise ganske enkelt.” Hvordan kunne jeg være så sikker i min sak?