Det blir verre og verre for hvert år som går, men nå kan jeg igjen se lyset i enden av tunnelen.
I dag er det endelig 31 Januar, og denne dagen føler jeg at jeg har ventet lenge på.
For meg er Januar den lengste måneden i året, og den blir bare lengre og lengre for hvert år som går. Men nå er dagen her, nå kan jeg endelig skinte en ny vår i horisonten.
Januars siste dag startet dårlig for min del, og det hele begynte i går kveld. Jeg vet ikke hva som skjer med magen min for tiden, men det har bare forverret seg de siste månedene. Hver dag er jeg plaget med kvalme, og noen ganger blir det så ille at jeg tror jeg skal besvime. Og det var nettopp det som skjedde i går, og det kunne ikke skjedd på et dårligere tidspunkt.
Gubben kom nemlig svindårlig hjem fra jobb i går, jeg fikk helt vondt av han når han slengte seg ned på sofaen. Det er i slike stunder jeg skulle ønske jeg var frisk, kunne sende han til sengs mens jeg tok meg av hus og barn. Men akkurat i går hadde vi bare assistenter til fire, så alt ansvaret med meg og en liten gutt falt på gubben.
Jeg følte meg egentlig bra når gubben kom hjem, så jeg lot han få fred i noen timer. Heldigvis bor en av ungdommene hjemme fortsatt, og han kom oss til unnsetning i går. Etter to timer kom gubben seg på beina igjen, og det var da sondematen ble koblet på. Jeg merket ingenting den første timen, men når hjemmesykepleien kom i ni tiden og ga meg medisin mens jeg enda satt med sondematen på smalt det.
En intens bølge med kvalme kom over meg, jeg har ikke hatt det så j#vlig siden jeg var innlagt på sykehuset for to år siden. Da var jeg dehydrert og helt tom for krefter, men det var ikke tilfelle denne gangen. Jeg kaldsvettet der jeg satt, og jeg kjente at dette ikke ville gå over før jeg hadde fått tømt meg på en eller annen måte.
Stakkars gubben, han hadde jo mer enn nok med seg selv. Jeg fikk kranglet meg til en tur på dostolen, for jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare å sitte på det vanlige toalettet. Etter det bar det i seng med både kjerringa og gubben, men jeg kjente at påkjenningen fortsatt hang igjen i kroppen når jeg våknet i dag.
I dag var det også tid for Ansvarsgruppe møte igjen, og det var en perfekt måte til å ta opp problemet med magen. Jeg er så glad for at jeg har så mange gode fagfolk rundt meg, som gjør alt de kan for at jeg skal ha det bra. Fastlegen min kom også, og hun fikk sjokk når jeg nevnte at KK hadde satt meg opp på operasjon. Det viste seg at fastlegen hadde gjort det jeg ba henne om, hun hadde bare henvist meg til en konsultasjon. Så hva kvinneklinikken har tenkt på når de satte meg opp til operasjon får jeg nok aldri vite, men nå er jeg bare glad for at den er avbestilt…
Uff, for en dag. Lyspunkt var det likevel å høre at fastlegen din faktisk hadde gjort hva det var enighet om, nemlig henvisning!
Lov å håpe at KK kan invitere til utredning, tro ?
Ja vi kan jo håpe, men når alt de konkluderer med er operasjon så har jeg ikke mye forhåpninger om at de kommer med en løsning.
Hjelpes… hurra for første februar da ❤️
Ja i morgen skal jeg feire 🥳
Håper ettervirkningene gir seg kjapt, og gleden er at det går mot lysere dager 💖