En varierende onsdag…

Jeg kjente det allerede igår, formen er dalende. Jeg føler meg sliten, har vondt i hodet og energiløs. Det passer utrolig dårlig når man må ta seg av en liten gutt hele dagen, jeg trenger all den energien jeg kan få. For en liten gutt stopper ikke opp, og blir det verre nå så må jeg rett og slett heise det hvite flagget.

Da passet det veldig dårlig at gubben ikke kom hjem til den tiden han pleier, det var ikke mye mer å hente hos meg når han kom inn døren. Stakkars Isak da, han har vært nødt til å underholde seg mye alene idag, og det skjærer i mammahjerte. Heldigvis er han fornøyd med lite, fantasi har han nok av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det verste er at jeg blir irritert, forbanna på meg selv og hele omverdenen. For dette hadde ikke vært et problem dersom jeg hadde vært frisk, da hadde jeg spent søsknene i ræva og kommandert de ut med en liten tass. Her ligger de på hvert sitt rom, og de kommer bare ned når middagen er servert.

Jeg tviler på at vi er alene om å ha det sånn, men det irriterer meg at jeg ikke får gjort noe med det. For det første som forsvinner når man blir lam og hjelpeløs er respekten, ordene jeg sier har ikke den samme effekten lenger.

De er ikke respektløse og de hjelper til når krisen er stor, men både barn og gubbe er blitt forferdelig late. Det er blitt altfor lett og bare gi litt blaffen, for mor og assistenter ordner jo opp. Men nå har jeg bestemt meg, nå skal det bli andre boller her hjemme.

Jeg har drømt om Kardemomme by inatt, og idag føler jeg meg som Tante Sofie. Så nå skal det bli orden i disse karantene tider, en arbeidsplan skal utarbeides, og alle må ta i et tak. Nå er det slutt på å ligge og dra seg til middagstider.

Se der, jeg følte meg lettere til sinns allerede. Jeg elsker familien min over alt på jord, men hører jeg et eneste “gidder ikke” eller “jeg tar det senere” så rabler det for meg. Jeg må utstyre assistentene med hver sin kjepp, og sende de på et Tante Sofie kurs. Når jeg ikke kan løpe etter mann og barn, så trenger jeg forsterkninger.

Gubben var den som fikk merke det først, jeg var klar med en gang han kom inn døra her. Idag var det ikke rom for en to timers ettermiddagshvil, mor hadde nemlig andre planer. Isak har nemlig hatt interesse for Lego en stund, og jeg hadde tatt vare på noe i årevis.

For når mine to eldste gutter var liten var det Lego som var den store lidenskapen, og jeg fikk meg aldri til å kaste det. Jeg har tatt vare på den store kurven i 19 år nå, og idag ble den hentet frem igjen. Du skulle sett øynene på en liten gutt, det var julaften og bursdag på samme tid. Så denne ettermiddagen har gått med til bygging for både far og sønn.

Idag fikk jeg også noen bilder tilsendt som brakte frem lengselen i meg, de påminnet meg om en drøm jeg egentlig skulle få oppfylt til sommeren men som nå står i fare for å gå i vasken. Bildene var fra Finnmark, og det trengs bare et blikk til for å forstå den lengselen jeg nå kjenner på.

Samtidig blir jeg forbanna, sint på dere friske som klager over at dere ikke får dra på de hyttene deres. Dere har alle muligheter til å reise hvor dere vil når dette er over, alle muligheter vil vende tilbake igjen til dere før eller senere.

Men for meg og mange andre kan dette viruset kansellere de eneste drømmer vi har igjen, våre muligheter er begrenset. Vi har ikke ubegrenset med tid, vårt liv vil aldri bli normalt igjen. Så tenk dere om før dere spyr ut av dere dritt, for plutselig slår lynet ned hos dere også, og da sitter dere der fastlåst sånn som meg…..