En tårefull søndag…

Categories Blogg

Noen ganger skal det så lite til før jeg føler meg usynlig, og den følelsen dukket opp igjen idag. Både far og sønn for lykkelig ut døren her i dag, formiddagen skulle tilbringes utendørs.
Problemet var bare at de forsvant så fort at jeg ikke rakk å reagere, og før jeg visste ordet av det ble jeg sittende alene i et tomt stille hus.
Det var da jeg kjente på det igjen, håpløsheten over egen situasjon vendte tilbake.
Der og da var det ingenting jeg mer ville enn å hoppe i joggeskoene og løpe etter, men her satt jeg altså fastlåst i en stol.

Jeg merker det spesielt godt i helgene, når familien finner på ting uten at jeg kan være med. Eller jeg kan jo, men noen ganger går ting så fort at verken jeg eller de rekker å tenke.
Det er i slike situasjoner jeg blir ekstra følelsesladet, og programmet Stjernekamp gjorde ikke saken noe bedre.
Jeg vet egentlig hva som utløste tåreflommen, kanskje en kombinasjon av musikk og rørte deltakere. Men jeg ble ihvertfall sittende og tute for meg selv, ikke akkurat mitt stolteste øyeblikk for å si det sånn.
Enda godt jeg var alene, jeg tror ingen hadde hatt godt av å se det der.

Snart på tide å flytte spraglen innendørs…

Så jeg endte opp med en ufrivillig innedag i dag, for når gubben omsider kom inn var det tid for å begynne på middag.
En middag som jeg hadde en mistanke om at ville gjøre opp for en litt trasig formiddag, for som forrige søndag sto Hjortekjøtt på menyen.
Vi fikk nemlig ikke bare sosekjøtt av min barndomskamerat, i frysen lå det både biff og steik. Så idag gikk vi får biff med fløtegratinerte poteter, og selvfølgelig viltsaus til.

Se på det kjøttet!

Jeg trenger vel ikke si hvor godt det var, en bit var nok til at jeg glemte mitt lille svake øyeblikk. Nå skal jeg ikke banne i kirka, men selv høyere makter hadde forbarmet seg over denne retten.
Alle bortsett fra minstemann heiv seg over middagen i dag, men når minstemann fikk servert pølser ble han også fornøyd.

Nam nam…

Derfor ble ikke innedagen så verst likevel, Hjortebiff på en søndag var slettes ikke feil.
Likevel er jeg fortsatt litt bitter på at jeg ikke kom meg ut i dag, for i følge værmeldingen kan vi se frem til en regnfull uke…

6 kommentarer

6 thoughts on “En tårefull søndag…

  1. De fleste er liksom litt sånn at det er flaut eller noe å tute, er ikke det. Tuting er bra, utløp, bearbeidelse, man føler man lever selv om det gjør vondt, uten vonde følelser – ingen glede!

    Nå er det andre gang du kommer med det vilkjøttet, kjenner jeg blir… etter mækkern på onsdag skal jeg kjøpe viltkjøtt, ferdig snakka!

    1. Nei flau blir jeg ikke, heller mer glad for at jeg var den eneste tilstede under dette øyeblikket.
      Viltkjøtt slår mækkern ned i støvlene, hadde tenkt å anbefale deg å ta jaktprøven, men etter de historiene idag tror jeg det er best du holder deg hjemme , kanskje utvide karantenen til jakta er over? Man vet jo aldri 😅

      1. Klart det slår mækkern, men det er noe med at inne på mækkern føles verden normal igjen, og jeg trenger det en liten stund innimellom. Derfor skal jeg dit først, jaktprøve kommer jeg ikke til å ta, jeg kan ikke ta livet av et dyr selv, bare fisk.

  2. Ja, noen ganger er det godt å være alene når man stor tuter. Men det er godt å få det ut, lette på følelsene. Blir som regel bedre etterpå og det tror jeg det ble for deg denne dagen. Mmm det der så jo bare sjukt godt ut da. Ønsker deg en god mandag og håper den regntunge uken ikke blir så regntung likevel. Klem fra meg ❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *