Mørket har lagt seg over huset med det rare i, en svak melodi kan høres gjennom soveromsvinduet som står på gløtt. Alle ligger nå trygt på hvert sitt rom under hver sin varme dyne, alle er i drømmeland, ja alle utenom en. Jeg ligger også under en varm dyne, men jeg får ikke sove. Kroppen er rastløs og tankene er mange. Her ligger jeg i mørket og lytter til regndråpene som faller på utsiden, lytter til bekken som nå er blitt til en elv. Den svake sildringen er blitt forvandlet til en bruselyd, det høres nesten ut som et realt fossefall.
Lene Marlins stemme er svak og beroligende, sangen “Heaven is a place nearby” omringer meg og får tårene mine til å presse på. Den vekker til liv minner jeg har for lengst glemt, og tar meg tilbake til en tid der alt var fredfylt. Her ligger jeg alene med alle mine tanker om en fremtid så usikker, her ligger jeg alene i det svake lyset fra datamaskinen.
Jeg gjør det eneste jeg kan gjøre, jeg skriver til dere. Alle mine tanker og følelser kommer til liv for hvert ord jeg skriver, jeg ligger kanskje alene, men jeg er ikke alene. Jeg har en stille stund for meg selv, jeg og ” Lene Marlin”. Tekstene hennes prater til meg, det har de alltid gjort, og jeg minnes hvordan jeg satt tidlig en lørdags morgen med mine to små gutter og sang til tekstene hennes. De elsket nemlig å sitte på gulvet, tett inntil min kropp, bare for å høre meg synge. En stille stund sammen bare vi tre tidlig en lørdags morgen.
Første tåre kom nå, den triller stille nedover mitt kinn, og etterlater seg en salt smak på mine lepper. Gud hvor jeg lengter tilbake til disse lørdags morningene, jeg lengter tilbake til en tid som føles som et helt liv siden. Av og til føles det som noen andre sitt liv, det føles nesten uvirkelig at det er mitt eget liv jeg minnes. Men så kommer det en lukt, et bilde eller en sang, og da er jeg tilbake til det livet som engang var.
Jeg kan enda føle det harde gulvet under mine knær, jeg kan enda føle varmen fra to små kropper der de satt tett inntil meg i pyjamas og spiste frokost. Der satt vi sammen mens verden var i ferd med å våkne til liv på utsiden. Ingenting betydde noe, så lenge vi var sammen og jeg sang, så var vi lykkelige der vi satt.
“Unforgivable sinner” sine toner fyller rommet, en sang jeg kan utenat. En sang jeg sang mye før når jeg hadde dårlige dager, en sang som vekker alle følelsene mine til liv. I et lite øyeblikk forsvinner verden, i et lite øyeblikk er det bare meg og stemmen til ” Lene Marlin” som betyr noe. Tårene er blitt mange nå og trettheten av dette livet er til å ta og føle på. Jeg lukker øynene og jeg ser. Ser bildene fra et liv som har vært tydelig fremfor meg, som en film kommer bildene i takt med musikken.
Med ett føler jeg meg så sliten der jeg ligger, jeg føler meg tom. Tårene har stoppet, jeg har ingen flere tårer å gi. Jeg sovner der til melodien “Mabe I’ll go”, en stille stund er over, jeg forsvinner tilbake i tid, til et liv som ga meg alt, for i mine drømmer er vi sammen, i mine drømmer kan jeg igjen komme tilbake til det harde gulvet og sitte sammen med to små kropper tett inntil min igjen…
