Du bærer meg overalt min kjære, jeg er trygg i dine armer. Selv om vi har alternativer og huset fullt av hjelpemidler så bærer du meg, det skal du gjøre til det siste sier du. Du har en plan om å bære meg frem til mitt siste hvilested, du skal aldri forlate min side sier du. Gudene skal vite at jeg har prøvd, jeg har prøvd å skremme deg bort.
For når jeg fikk den grufulle beskjeden om at tre små bokstaver skulle ende mitt liv, ja da var min eneste tanke og spare deg. Jeg visste hva som ventet, jeg visste fremtiden ville bli tung. Et liv alene uten deg, måtte være bedre enn at vi begge skulle lide. Så derfor prøvde jeg , jeg prøvde å få deg til å forlate meg for jeg var ikke sterk nok til å gjøre det selv.
Jeg ville ikke at du skulle se på at jeg døde sakte, at jeg sakte men sikkert bare ble et skall av den jeg engang var. Du ville komme over meg til slutt, du ville få livet ditt fortere tilbake om du dro enn om du ble. Kanskje du ville ha fått deg en ny kjærlighet, en som kunne ha elsket deg like mye som meg, en ny kjærlighet som kunne vært der for både deg og Isak.
Dette var tanker jeg hadde de første årene etter diagnosen, og jeg prøvde virkelig å få deg til å dra. Jeg elsket deg for mye til å se deg lide, jeg maktet ikke tanken på å se sorgen i øynene på deg hver dag. Men uansett hvor mye jeg prøvde så sto du på ditt, du skulle ingen vei!
I går bar du meg igjen. Med dine sterke armer bar du meg til sengs. Men det er da jeg får øye på det, for mens jeg står og lener meg inntil deg ser jeg oss i speilet. Jeg ser hvordan mine armer henger livløse rett ned, de samme armene som engang pleide å holde rundt deg. Jeg så hvordan mine bein kjempet for å holde seg strake, de samme føttene som engang løp for deg.
Jeg så hvordan min overkropp prøvde å holde seg oppreist, den samme overkroppen som engang jobbet sammen med deg. Du sto der og holdt godt rundt meg, men alt jeg så var en potetsekk i dine armer.
Der og da slo det meg, for hvor var livet vårt blitt av? Hva hendte med tiden vår sammen? Selv om jeg er evig takknemlig for at du valgte å bli, stå i stormen sammen med meg, så gnager det litt i meg enda. Jeg klarer ikke la være å tenke på hvor du ville vært idag dersom du dro når jeg ville. For deg var ikke dette et alternativ engang, du hadde tatt ditt valg og det står du for den dag i dag.
Så nå er vi her i dag, vi er enda sammen. Vi kjemper sammen, vi gråter og ler sammen. Livet blir til langs veien vi går, du med din sterke kropp mens du bærer en potetsekk i dine armer. Men det skal du vite, den potetsekken elsker deg høyere enn livet selv, og i den potetsekken vil du alltid finne kjærlighet og varme.
Jeg elsker deg kjære, og takk for at du ble ❤
