En liten forsmak…

I juleferien la jeg bokprosjektet bort, jeg kjente at jeg hadde behov for å slappe av. Dessuten tror jeg det lønner seg i lengden å ta noen pauser, jeg vil jo ikke risikere å gå lei heller.
Men i dag tenkte jeg å gi dere en forsmak på mitt store livsprosjekt, det er nemlig ikke bare bare å få ned hele livshistorien sin i en liten bok. Jeg gleder meg til dette prosjektet er ferdig, da kan jeg virkelig si at jeg har gjort alt for å sette avtrykk etter meg. Denne boken håper jeg mine kjære vil sette pris på, og kanskje mine fremtidige barnebarn på den måten kan lære litt om den bestemoren de aldri fikk lære å kjenne…

Et liv innenfor fire vegger, hvite glatte vegger som solen speiler seg i når den kaster små stråler inn et litt møkkete vindu. Det er stille i huset, et hus hun ofte betegner som huset med det rare i. Et levende hus, et hus som aldri står stille, et hus hvor gleder og sorg lever hånd i hånd.

Men ikke idag, nå er det stille, en stillhet som kryper under huden på deg. Helgen er over, latteren og tårene har stilnet, en ny uke har begynt. Men hun sitter der, i en grå litt slitt hvilestol. Et brunt teppe dekker hennes slitne kropp, hun sitter på samme sted som hun alltid gjør, hun er omringet av fire hvite vegger.
Hun titter opp, de hvite veggene går i ett med taket, det hvite omfavner henne på en måte. Men midt blant det hvite er det noe som bryter omfavnelsen opp, en liten svart prikk kommer til syne. Hun stirrer nesten forundret på den, følger den hele tiden med et klart blikk.

Den beveger seg sakte bortover plankene i taket, noen ganger er det som om den stopper opp og stirrer forundret tilbake. Idag føles veggene trange, det er som om de kommer sakte mot henne. Omringer henne, fanger henne som en sommerfugl i et syltetøyglass. Hun sliter med å puste, stirrer på den svarte prikken i taket i håp om at den kan gi henne styrke.
Det er som om prikken i taket reflekterer livet hennes, hun finner det betryggende at den er der. Hun klamrer seg fast til den med blikket, noen ganger blir hun avbrutt og må se bort. Men hun finner den alltid igjen, det er som den er kommet for å bli. Den er blitt et slags symbol der den bryter opp alt det hvite, for livet brytes også opp mange ganger.

Det har hun erfart, hun har hatt mange brytninger gjennom livet på tross av sin unge alder. Hun har erfart at livet er en berg og dalbane, du vet aldri hva som venter rundt neste sving. Sorg og glede går hånd i hånd, og noen vil si at hun står midt oppi den største sorgen et menneske kan ha. Sorgen over eget liv.

Hun stirrer fremdeles på den lille brytningen i taket, men en endring er i ferd med å skje. En liten tåre kommer til syne på et rødblusset kinn, en krystallklar liten dråpe. Det er som om hele livet hennes gjenspeiles i en mikroskopisk dråpe, nesten usynlig men likevel så vakker. Den representerer sorgen over alt hun har mistet, den rommer det livet som var.
Men det er noe annet som også kommer til syne, for selv om leppene vibrerer som små aspeløv på trærne en kald og grå høstdag, så kan man skimte noe annet om man ser godt etter. Et lite smil er i ferd med å bre seg ut, et smil som fanges opp av de vakreste solstrålene du kan tenke deg. Smilet representerer gleden, en glede så stor. En glede hun trodde hun hadde mistet, en glede som fant henne igjen.

Med ett føles veggene større, fire hvite vegger er blitt til et landstrakt land. Den svarte prikken i taket er blitt til en glødende kule, en kule som varmer hennes kalde kinn. Hun trekker pusten, trekker inn duften av nyklippet gress og frisk vårluft. Det grønne skjærer henne i øynene, fargene spretter frem en etter en. Hun har alle sansene sjerpet, for hun vet at dette ikke varer evig.
Snart skal hun vende tilbake, hvite fire vegger og en liten svart prikk venter på henne. Det høres en svak bris gjennom trærne, den rasler varsomt i de nyutspringede bladene som henger der grønne og frodige. Men det er som om den varme vinden bringer med seg et budskap, tankene hennes kommer sakte til syne, la meg få oppleve en ny vår…