Det var mange minner som fant veien tilbake i går. Jo nærmere vi kom sørlandet desto flere minner dukket opp. Det er ikke sikkert dere vet det, men jeg har tilbrakt noen barne og ungdomsår på Sørlandet, jeg har nemlig bodd i Lyngdal. Der bodde jeg til det året jeg fylte 14, så det sier seg selv at det ikke var enkelt å flytte på seg i den alderen. Jeg kan enda huske den såre følelsen av å måtte løsrive seg fra gode venner som man hadde knyttet seg til.
Men igår kom altså alle minnene tilbake til meg, som en flodbølge skylte minnene over meg, og jeg kjente tårene presse på. For vi passerte vann etter vann, badestrender og blått hav. Overalt var det lettkledde mennesker, lykkelige mennesker som nøt sommeren for alt den er verdt. Mennesker i alle aldre, unge, gamle, ungdommer, og de møttes der med samme mål for øyet, og nyte en varm sommerdag.
Det var som om vannet ropte på meg, prøvde å lokke meg til seg med sitt krystallklare vann som speilet seg i solstrålene. Det var som og møte en kjærkommen gammel venn som påminnet meg om en tid som var, en lykkelig tid, mine barndoms somre. Jeg mintes plutselig kritthvite strender med silkemyk sand, blått hav så langt øyet kan se, og vakre solnedganger på svale sommerkvelder.
Jeg mintes min første forelskelse en vakker sommerdag, hvordan vi syklet ivrige avgårde til elven for å bade i det avkjølende vannet. Halvnakne kropper på et svaberg med vått hår etter en forfriskende svømmetur, ja jeg kan enda huske følelsen av å ligge der og bli varmet opp igjen av solstrålene som traff min våte kalde kropp.
Med ett følte jeg meg trist. For den tiden får jeg aldri tilbake, en bekymringsløs sommerdag forblir i drømmen. Aldri mer skal jeg få føle friheten i vannet, føle hvordan det omfavner min varme kropp mens jeg flyter på rygg i overflaten og myser opp mot himmelen over meg. Aldri mer skal jeg få løpe i strandkanten mens min store kjærlighet løper etter meg og favner om meg med sine trygge og kjærlige armer.
Jeg skal aldri mer få sitte under stjernehimmelen mens bålet knitrer beroligende i bakgrunnen. En sørlandsidyll er over, min sørlandsidyll er forbi. En ung jente med hele livet fremfor seg, en jente med drømmer for fremtiden, den jenta er nå et tilbakelagt kapittel, hun er kun et minne, et minne om en lykkelig og bekymringsløs tid…
Jeg får så vondt av deg Viviann ❤️ 😢Sug til deg alle gode sørlandsinntrykk og ta godt vare på alle nye og gamle minner ❤️
Det gjør jeg. Nå handler det bare om å skape nye minner 💙