“Tenk at det kom så mange mamma” utbrøt min datter på vei hjem i går. Jeg bøyer meg i støvet for dere, den støtten dere viste oss i dag er vi bare evig takknemlig for. Tenk at så mange fantastiske mennesker var samlet på en og samme plass med et mål for å øye, og kjempe mot denne sykdommen. Dagen igår var noe av det mest rørende jeg har vært med på siden jeg ble syk, og jeg føler meg så utrolig heldig som har fått lov til å oppleve det. For de fleste av oss får aldri oppleve hvor mye kjærlighet som egentlig finnes rundt oss, men det fikk jeg oppleve igår.
Det og se hvor mye støtte og omsorg som finnes rundt oss betyr så uendelig mye. Ja ikke bare for meg, men også for mine barn og familie. Isak lurte fælt på om alle disse menneskene var vår familie, og det syns jeg var fint sagt. For hver og en av dere som møtte opp igår har fått en spesiell plass i våre hjerter, vi setter pris på hver enkelt av dere.
For en kveld det ble igår. Jeg var helt utladet på vei hjem fra byen, og når vi stoppet på veien hjem for å kjøpe pizza, ja da lurte jeg på hvordan dette ville gå. Jeg hørte jo hvordan telefonen gikk amok nede i vesken, det rant inn med meldinger. Nærmere 200 bilder fikk jeg tilsendt i går, jeg overdriver ikke når jeg sier at øynene gikk i kryss der en stund, de fikk virkelig kjørt seg i går 😅
Det som varmet mest under arrangementet var å se hvor glad mine barn og mann var, de strålte alle sammen. Min mann var så glad for de Vardøværingene som hadde møtt opp, gamle klassekamerater som han ikke har sett på lenge. Det gjorde godt for meg og se at han hadde det bra, så tusen takk til dere for at dere kom.
Mine gamle kolleger var der også, såååå utrolig kjekt å se de igjen. Jeg ble også temmelig overrasket når jeg så min bror og svigerinne kom, for de bor nemlig i Stavanger. Men der kom de sammen med mine foreldre som om det var den mest naturligste ting å gjøre. Snakk om å bli tatt på senga. To ungdomsvenniner av meg fra videregående dukket også opp, herlighet så glad jeg ble for å se de. Jeg skulle så gjerne hatt mye bedre tid til å prate, men dere skal vite at jeg begynte nesten å gråte når jeg så dere var der.
Familie og venner i søkk og kav, nei jeg har nesten ikke ord. Det gjorde også inntrykk når to damer kom langveisfra for å delta på arrangementet. Hun ene kjente jeg igjen fra seminaret som vi var på, for der holdt hun en gripende tale om hvordan det er å være pårørende. Hun kom ens ærend fra Eidfjord for å delta, noe som jeg satte veldig pris på. Den andre damen kom helt ifra Lillestrøm for å være med, helt fantastisk altså. Som om ikke det var nok i seg selv så fikk jeg gave fra henne også. Det er ikke rart tårene mine kom i går kveld. Jeg er så ydmyk og beæret over dagen igår at dere vil ikke tro det.
Nå skal dere få kose dere med flere bilder og små videosnutter, så skal jeg legge beina høyt og klekke ut hva neste prosjekt skal bli 🤣…
PS : husk lyd på filmen under.
For de som ønsker å støtte ALS – Alltid litt sterkere og arbeidet deres så kan det gjøres via Vipps til 516159 !
