En helt vanlig søndagsmorgen…

Noen øyeblikk er bare uerstattelige , små øyeblikk som gjør livet verdt å leve.

En liten gutt har skjønt det , mor i huset har råd mot det meste.

Han blir ikke fornøyd før mor har svart på spørsmålet , at far prøver å svare enser han ikke.

For en liten gutt vet at mor alltid svarer sant , han stoler ikke helt på kunnskapen til far.

 

Far har nemlig en tendens til å tulle litt mye , og et svar går ofte igjen.

“Sånn er det bare” sier far ofte , da er det godt å ha en mor.

En mor som prøver å svare på alt , og det jeg ikke vet søker vi opp.

Vi har funnet vår måte og gjøre ting på , og nettopp det fikk jeg et bevis på i går.

 

Klokken er 06.30 , jeg vet det fordi nattevakten er nettopp gått. Det er da jeg hører det , raske lette skritt fra trappa. De beveger seg lynraskt over gulvet , og før jeg vet ordet av det går skyvedøren min opp.

 

“Mamma, pappa vil ikke våkne opp” , et lite ansikt stirrer oppgitt på meg.

“Da må du prøve en gang til vennen” sier jeg mens jeg myser mot lyset fra en åpen skyvedør.

Like raskt som han kom er han nå forsvunnet , jeg kan igjen høre raske skritt i trappa.

Men det tar ikke lang tid før de raske skrittene er tilbake igjen , og skyvedøren går opp på ny.

 

“Han bare grynter mamma , og jeg finner ikke Ipaden min”

“Er pappa blitt til en gris i løpet av natta , det er vel bare griser som grynter”

Høy barnelatter fyller et lite rom , det må han bare fortelle pappa. Igjen løper en liten gutt ut av rommet , men denne gangen stopper han ved trappa. Plutselig kan høylytt roping høres , og i sengen ligger mor og drar på smilebåndet over ordene som nå kommer.

“PAAAAAPPAAA , mamma sier at du er blitt til en gris!”

 

Men en liten gutt har ikke tid til å vente på noe svar , en liten gutt er like raskt tilbake igjen.

Hmmm , hvor kan nå den Ipaden være , vi grubler begge to.

Til slutt gir mor opp , her må vi finne en annen løsning.

 

“Du kan jo se på Tv , du er jo blitt så flink å skru den på”

En liten gutt stirrer storøyd på meg , “men mamma da , det er jo ikke barnetv midt på natta.”

Ja selvfølgelig , det var jo mørkt ute. Men etter å ha forklart at selv om det er mørkt ute så var det morgen , så løp en liten gutt ut i stuen og satte TVen på.

Jeg tror ikke det gikk mer enn ti minutter før skyvedøren igjen gikk opp , nå hadde et nytt problem meldt sin ankomst.

 

“Mamma jeg er sulten , og pappa sover jo som en gris”, igjen fikk jeg et oppgitt blikk fra en liten gutt.

Det var da jeg kom på det , en fredagshandel kom godt med nå.

“Vi har pepperkaker på kjøkkenet , har du lyst på det?” Jeg hadde ikke rukket å stille ferdig spørsmålet før små bein igjen var på vei ut av rommet.

En kjent sang kunne høres fra kjøkkenet , mens tripp trapp stolen ble dratt over gulvet kunne disse notene høres.

 

“Når en pepperkakebaker baker pepperkake…”  jeg kunne høre hvordan skuffer og skap ble nøye gjennomsøkt.

“Jeg finner de ikke mamma”, en liten gutt stirret fortvilet på meg.

“De ligger i skapet over mikroen” sier jeg uten å tenke meg om , klokken var tross alt bare 06.45.

“Hva er en Miikkrrroo mamma”, skarre R en vitnet om hvilken landsdel vi befant oss på.

 

Og nå måtte mor gå i tenkeboksen , hvordan skulle jeg få forklare en liten gutt hvor pepperkakene lå?

Ikke kunne jeg gå ut og vise , og alle de elektriske apparatene som jeg visste sto under skapet var udugelige som eksemplarer for en liten gutt.

En liten gutt som nå sto så tålmodig og ventet på hjelp , og det var da jeg kom på det.

“Skapet over hundeskålene til Prins , der ligger pepperkakene.”

 

Jeg trakk et lettelsen sukk når jeg hørte lyden av en plastikkboks bli satt på kjøkkenbenken , endelig!!

Men jeg hadde ikke engang rukket å tenke ferdig den tanken før en liten gutt kom løpende igjen , og denne gangen ble problemet for stort selv for mor.

“Jeg klarer ikke åpne boksen mamma , og pappa bare grynter som en gris”

Med en full pepperkakeboks i hendene står han ved min side , små øyne stirrer håpefullt på meg.

Nå er gode råd dyre for mor som ligger handlingslammet under dyna , jeg skjønner at jeg i dette øyeblikket har kun et valg.

“Løp opp til dadda , hun kan hjelpe deg”

Igjen løper raske lette bein opp trappa , og igjen kan en munter melodi høres.

“Når en pepperkakebaker baker pepperkake”…

Et lite øyeblikk senere er en liten gutt tilbake , lykkelig står han ved sengekanten med en åpen pepperkakeboks.

“Takk mamma , nå kan jeg kose meg”

Med et varmt hjerte ble jeg liggende en stund og lytte , fra stuen kunne jeg høre knaskelyder fra en lykkelig gutt. Jeg lukket øynene vel vitende om at det ikke ville gå så lang tid før en liten gutt kom inn igjen med en ny utfordring , for med en boks full av pepperkaker så ville det ikke gå lang tid før halsen ble tørst…