En fugl på ville veier…

Categories Blogg

Det er ingen tvil om at sommeren har kommet, det er varmere ute enn inne for tiden. Jeg husker godt den sommeren gubben tok meg på ordet, jeg var så lei av å ligge i en klam seng inne at jeg ba gubben hive meg ut.
Som sagt som gjort, og den natten ute på verandaen glemmer jeg aldri. Det var en fantastisk opplevelse å våkne opp til en soloppgang, omringet av fuglekvitter fikk jeg meg en fantastisk morgenstund. Og de siste dagene har jeg tenkt på å gjøre det samme, kanskje sammen med en liten gutt.

Men det var ikke at jeg vurderer å flytte ut jeg skulle skrive om i dag, det var heller naturen som flytter inn som skulle være dagens tema. For de siste dagene har det vært så varmt ute at begge verandadørene har stått på vidt gap til langt på kveld, men i går skjedde det noe som fikk gubben til å lukke de for godt.

Freden var i ferd med å senke seg i går kveld, en liten gutt satt med spisebordet og nøt dagens siste måltid.
Gubben lå rett ut på sofaen som vanlig, med mobilen i hendene befant han seg i en annen verden.
Gjennom den åpne veranda døren kunne jeg se et yrende liv, vi hadde nettopp fyll opp fuglehuset med mat og nå var det kø utenfor. Det var da det skjedde, og det skjedde så fort at jeg knapt nok fikk det med meg.

For plutselig kom det en liten spurv flyvende inn døren, og brått ble det kaos i en liten stue.
Gubben spratt opp av sofaen som en Gaselle, og like etter kom en liten gutt løpende.  Men når gubben grep tak i teppet mitt og rev det av meg ble jeg dratt tilbake i tid, og når gubben igjen holdt opp teppet som skjold gikk tankene mine til dette innlegget.

Men denne gangen måtte gubben klare seg selv, kjerringa kunne ikke komme til unnsetning lenger.
Nå er det faktisk gått en stund siden gubben har lirt av seg noen gloser, jeg har faktisk vært litt bekymret for en finnmarking. Jeg har lurt på om han led av solstikk, for han har virkelig vært stille de siste dagene.
Men alt som skulle til var en liten fugl, og vips så fikk jeg gubben tilbake i form.

Til tross for at gubben sto som en statue og gjemte seg bak teppet var ikke det nok til å skremme en liten fugl ut, istedenfor gikk den vettskremt i hi bak potteplanten min. Lettere oppgitt ble jeg sittende og se på, her måtte noe gjøres fort.
“Du kan ikke bare stå der” ropte jeg til gubben, “du må heller legge teppet over han og bære han forsiktig ut“.
Om han hørte meg mellom alle glosene var heller usikkert, for gubben ble fortsatt stående i en dypfryst stilling på gulvet. Det eneste som beveget seg var kjeften, og det var ingenting forståelig som kom ut av den.

Først når en liten gutt grep tak i gubben og tilbydde seg å hjelpe ble det liv i gubben, han kunne jo ikke risikere at stoltheten fikk seg en ripe i lakken. Og plutselig var det hele over før jeg rakk å blunke, kun ved hjelp av en bevegelse klarte gubben å fange fuglen og slippe den fri. Lettet kunne jeg se at en lykkelig fugl igjen kunne fly av sted i ut i friheten, nå fortjente gubben litt skryt. Lite visste jeg at skrytet mitt skulle slå tilbake på meg, hadde jeg visst det så hadde jeg nok tenkt meg om.
“Så flink du var kjære” utbrøt jeg med stolthet i stemmen, men ordene mine ble ikke helt mottatt på den måten jeg hadde sett for meg.
For det var da gubben bråstoppet fremfor meg, og med et alvorlig blikk sa han, “du sier ikke det når jeg i morgen dauer av fugleinfluensa”!!!

3 kommentarer

3 thoughts on “En fugl på ville veier…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *