Jeg var usedvanlig trøtt i dag når jeg våknet , følte jeg manglet all energi. Men det var en som sto klar fullt oppladet når jeg sto opp i dag , som et lite kengurubarn spratt han rundt på gulvet. Det er rart hvordan han har tilpasset seg , en liten tass forstår tydeligvis at beina til mor er det eneste som fungerer. Jeg har sett det mer i det siste , han finner stadig nye måter for å engasjere meg også.
Idag kom han løpende med tauleken sin , satte seg ned mens jeg satt på badet og bare stirret på meg. Det var helt opplagt hva han ville , han ville leke. Sakte kom han imot meg med leken i munnen , men når han kom bort til beina mine slapp han den. Han vet nemlig at dersom han legger leken rett fremfor beina mine så får mor tak i den , da kan jeg nemlig tråkke på enden av tauet og dra den frem og tilbake på gulvet. Det ble starten på min dag i dag , en leke stund med en liten tass fikk smilet frem.
Jeg var fremdeles trøtt når jeg kom i godstolen , og det var tydeligvis en liten tass også. Han holder seg med meg på formiddagen når ingen andre er hjemme , og fanget mitt er blitt den nye soveplassen. Jeg hadde ikke sjans til å holde øynene oppe når han kom opp på fanget , det er sovemedisin for meg. Det var når jeg akkurat hadde funnet roen at jeg hørte det , og når en ytterdør gikk opp med et smell så kom jeg på at jeg hadde glemt noe viktig.
Inn kom han som et dundrende godstog , klokken var bare 12.40 og gubben var hjemme. Mens andre ektemenn kanskje ville gitt sin kone en omtenksom klem , så grep han tak i beina mine , strakk de rett opp i lufta for å sjekke om jeg fortsatt var like tøyelig. Det har ingen hensikt i at fysioterapauten kommer hit lenger , for en gubbe bøyer og tøyer nok som det er. At den fredfulle stunden var over var det ingen tvil om , med gubben hjemme så var det bare å holde seg våken.
Så idag har jeg fått dobbelt opp med fysioterapi , først under gubben sine hender og like etter sto fysioterapauten på døren. Hennes råd om rolige forsiktige bevegelser holder ikke mål for en finnmarking , her i huset skal vondt fordrives med gymnastikk jeg aldri tror er oppfunnet før.
Det var ikke før en gubbe måtte gå for å hente en liten gutt at jeg kunne puste lettet ut , de minuttene med fred og ro kom akkurat i tide idag. Ute skinte solen , men alle mine krefter hadde gått med til å be om nåde overfor en finnmarking. Gubben kan klage så mye som han vil over at han er trøtt , men en ting er sikkert , han er aldri for sliten til å herje med meg.
Plutselig kom jeg på at det var trening for en liten gutt idag , han sa nemlig for en stund siden at han ville prøve seg på turn. Og nå kom jeg plutselig på at det var jo idag! Men siden all innetrening ikke er lov for tiden så skulle de i dag trene ute , noe som passet oss veldig bra. For en liten gutt var litt skeptisk til å møte nye barn , men når vi kunne være med for å se på gikk det bedre. Vi hadde knapt nok kommet ut av bilen før en liten gutt dro kjensel på noen han kjente veldig godt , en jente fra barnehagen ble redningen idag.
Men det som varmet mammahjerte idag var når en liten gutt kom løpende bort til meg midt under treningen for å si takk , “Takk for at du tok meg med mamma , for turn er jo så gøy” ropte han mens han hang over gjerdet. Noen ganger må et kjærlig dytt til for at ting skal løsne , og jeg er veldig glad for at jeg ikke ga etter når han protesterte fordi han var skeptisk. Men det beste var at jeg kom meg litt ut idag og , selv om rullestolen ble et lokkemiddel for alle barna. På et tidspunkt var de mer opptatt av meg enn av treningen , så jeg fant ut at det var best om jeg holdt meg litt i bagrunnen.
Nå ser det heldigvis ut som gubben er sliten også , så nå håper jeg resten av kvelden blir av det rolige slaget. På gulvet ligger to bestevenner og ruller seg i en vilter lek , og jeg nyter lyden av både barnelatter og en logrende hale. Nok en god dag nærmer seg slutten , og alt jeg tenker på er hvor heldig jeg er…
