I går lot jeg blogg være blogg, for første gang på lenge så tok jeg fri.
Vi hadde nemlig fått en middagsinvitasjon vi ikke kunne si nei til, min kjære tremenning og mannen hennes inviterte oss ned til dem. De bor rett nede i veien her, likevel har jeg aldri vært inne hos de før. Det har liksom aldri passet sånn før nå, det har alltid vært her hos oss vi har møttes hver gang.
Fra toppen på fjellet har jeg alltid kikket litt lengselsfullt ned på de som bor nede ved sjøen, og i går ble misunneligheten større. For når jeg kom ned til min tremenning og så hvor nærme sjøen hun bodde ville jeg egentlig bare dra hjem igjen for å pakke kofferten, for en fantastisk plass! Plattingen nede i hagen ble jeg helt forelsket i, en liten perle med fantastisk utsikt. Jeg kom meg dessverre ikke ned dit med rullestolen, så jeg ble sittende inne i stuen og kikke lengselsfullt ned på en liten gutt.
Han var snar med å løpe ned der sammen med mannen til min tremenning, de to fant tonen fra første stund. Tremenningen min og hennes mann er bare helt fantastiske, to mennesker med to store hjerter. Gjestfriheten er stor for alle som kommer inn døren der, ja og for alle rundt. For ikke nok med at min tremenning hadde disket opp med kaker og deilig mat til oss, de hadde også løpt rundt til naboer og familie med kaker denne søndagen.
Med utsikt over fjorden fant jeg roen fra første stund, i tillegg fikk jeg et hav av inspirasjon når jeg så hvor fint hun hadde det i hagen. Akkurat det tror jeg gubben også fikk, han har lenge snakket om å rive verandaen for å bygge opp en ny og etter besøket igår ble han enda mer sikker i sin sak. Noe jeg er helt enig i, for etter utbyggingen her er alt på skakke her.
Vi var ikke akkurat heldig med snekkerfirmaet vi valgte når vi måtte gjøre huset rullestol vennlig, det endte opp med feil og mangler for flere hundre tusen her.
Jeg angrer på at vi ikke dro firmaet for retten, og når gubben kom inn fra verandaen på lørdag angret jeg enda mer. For når firmaet var her og holdt på med utbyggingen så ba vi de om å sette opp et lite uthus på verandaen, et lite hus med tak slik at jeg kunne oppbevare rullestolen utendørs. Men på lørdag fikk gubben sjokk når han kom ut på verandaen, hele uthuset var løsnet fra veggen og var på vei til å falle sammen.
Det viste seg i går at snekkerne kun hadde festet bygget i veggen og ikke i bærebjelkene, og tanken på hva som kunne ha skjedd tør jeg ikke tenke på.
Barna bruker uthuset hver gang de leker gjemsel, liv kunne ha gått tapt her dersom gubben ikke hadde oppdaget det. Jeg er rasende her jeg sitter, så rasende at jeg nesten ser rødt.
Heldigvis var min bror på besøk her i går, og sammen med gubben fikk de sikret uthuset. Min bror var ikke særlig høy i hatten der han sto på en stige under uthuset og skrudde, selv klarte jeg nesten ikke se på. Nå håper jeg bare vi får ordnet hele verandaen i løpet av sommeren, for jeg føler meg ikke trygg der ute lenger….
Så koselig å bli bedt bort, da er det fint at blogg er blogg. Fy søren for en plass, skjønner godt at misunnelsen var der et øyeblikk. Elsker vannet og min store drøm er å en gang få sjøutsikt. Man finner virkelig roen ved vannet, det er helt sikkert.❤
Oioi godt de fikk sikret det, så skummelt.
Klem
Ja de bor virkelig nær sjøen Lene, jeg skjønner at vi egentlig skulle ha kjøpt hus lenger nede. Men vi har sjøutsikt vi også , så vi er godt fornøyd 💖
Det viktigste er at man er fornøyd, jeg er også fornøyd med at jeg bor ganske så nærme sjøen.🥰
Ja så lenge man trives så er det viktigst av alt 💖
Hei og god morgen 🙂
Det er godt å bli invintert hjem til andre – og når det er nede ved sjøen så er det jo bare lekkert 🙂 Et herlig sted de har.
Godt det uthuset blei oppdaga – for det er ikke godt å vite når det hadde ramlet ned for å si det slik…. 🙁
Man får ideer om hvordan man vil ha det og gjøre ting, når man er på besøk 😀
Lag deg en fin tirsdag 🙂
Ja det var godt å få litt stueforandring, dessuten fikk jeg gratis inspirasjon med meg når jeg dro.
Så nå har jeg en plan for hagen her, og jeg gleder meg til å sette i gang 💓