En felles dugnad gjelder ikke alle

Categories Blogg

Mens flesteparten av oss skalker lukene og stenger oss inne , så er det alltid noen som åpner sine opp.

Mens flesteparten av oss alltid sørger for å ha munnbind på innerlomma , så er det alltid noen som har “glemt”.

Mens flesteparten av oss vasker hender 100 ganger i løpet av en dag , så er det fortsatt noen som mener det holder med en gang.

Mens flesteparten av oss ikke tør å reise , så er det noen som nå reiser mer enn noengang før.

 

Jeg blir skamfull når jeg ser hvordan andre oppfører seg , hvordan likegyldigheten blir brukt som et offentlig virkemiddel.

Et offentlig virkemiddel med kun et mål for øyet , tjene penger og få høyest antall klikk.

Det er ikke mye som provoserer meg lenger , og jeg har sluttet å la meg overraske for lengst.

Men når likegyldigheten går utover andre så klarer jeg ikke la være , da blir selv jeg provosert.

Tittelen Influenser er i vinden som aldri før , en tittel som er både hatet og elsket.

De som er heldige lever av denne tittelen , de tjener mye på å dele fra sitt liv.

Men en tittel fører også med seg et ansvar , når man er en offentlig person så bør man tenke seg to ganger om.

Likevel skjer det igjen , egoismen trumfer først.

 

For mens de fleste av oss tar vår del i en felles dugnad så er det noen som melder seg ut.

Et virus kom og skapte samhold , vi fikk øynene opp for hva som var viktig i livet.

Men det er ikke alle som deler den oppfatningen , kjedsomhet er den største lidelsen enkelte kan ha.

Noen av de som har tatt på seg en tittel frivillig går fremdeles med skylapper på , de velger å ikke se.

 

Vi hører om utslitte lærere og sykepleiere , vi hører om psykiske påkjenninger som følge av isolasjon.

Vi hører om våre eldre som ikke har sett sine kjære på månedsvis , vi hører om mennesker som dør uten å få tatt farvel.

Vi hører om redsel og utrygghet , vi hører om lidelse og sorg.

Men mest flesteparten av oss gjør alt vi kan for å bidra så ligger noen på kritthvite strender og skryter av det.

 

Jeg blir uvel bare av å høre om det , høre at en tittel blir brukt som et trumfkort for dårlig oppførsel.

Deres “jobb” er så mye mye viktigere , det er jo ingen som vil lese om et kjedelig liv!

Kamuflerte unnskyldninger spyes ut , vi andre må jo forstå.

Forstå at de ikke kan delta i en felles dugnad , for deres “jobb” er viktigere enn vår.

 

Så mens vi legger oss hver kveld med en uro i kroppen så lever de livet , med en paraplydrink i hånden deler de med glede.

Med sine solbrune kropper bretter de seg ut , seertall og klikk trumfer vår felles dugnad.

Men jeg vet at det før eller siden vil komme en dag , en dag vil de også se det vi andre også ser.

At de også er en del av en felles dugnad , og at vi har gjort jobben for dem….

 

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *