Tenk at jeg våknet opp til knall blå himmel og sol, en drømmestart på en ny uke. Jeg hørte det på en liten gutt, han var rimelig klar for en ny dag. Det ble bestemt når jeg så sola, her måtte vi utnytte dagen. Men hvem skulle jeg lokke med meg mon tro? Assistenten hadde nok å gjøre inne, og min datter hadde skole, bare en person gjensto.
Min nest eldste sønn, og han lå nede og sov. Hvilket lokkemiddel skulle jeg bruke idag da, hvordan i huleste skulle jeg få han opp? Som ungdommer flest så liker han og sove, og dessverre så er ikke han like disiplinert som alle de ungdommene som foreldre skryter sånn av på Facebook for tiden, ikke at jeg tror noe nevneverdig på det heller.
Jeg tror nok det er mange skole ungdommer som sliter for tiden, motivasjonen forsvant når viruset økte på. De hører man svært lite om, nei da er det viktigere å trekke frem de som klarer. Jeg skal ihvertfall være ærlig og si at jeg syns det er tungt, det er tungt å se at han ikke henger med lenger. Fagprøven ryker sikkert uansett, så hvorfor skal han gidde. Han har alltid slitt på skolen, og nå er det verre enn verst.
Så mitt hovedmål nå er å prøve å forhindre at alt sklir ut, han skal ihvertfall opp før 11. Til min store overraskelse sto han opp med en gang, det måtte ingen lokkemiddel til. Isak hadde lagt store planer, og hang seg rundt storebroren med engang han kom opp.
Det er det jeg sier, det er ingen som kan motstå to små krystallklare øyne når de titter opp på deg. Selvfølgelig sa storebror ja, så her var det bare å hive på seg klær. Jeg er så takknemlig, for av og til er det godt å tilbringe litt tid alene uten assistenter. To timer var vi ute i solen, og for første gang i år kjente jeg at den varmet.
Turen gikk til fotballbanen i nærområdet, jeg var litt spent på om den egentlig var åpen. Isak var så flink å sykle hele veien, men med en storebror som kunne gi en liten dytt i ryggen opp bakkene, ja da var det ingen problem. Vi ble litt i stuss når vi kom frem, for det sto et fotballmål og sperret halve inngangen, men det var ikke et eneste skilt og se.
Så vi tok sjansen og boltret oss løs, her måtte litt energi fordrives. Jeg hadde selvfølgelig tatt med meg noe godt i sideveska på rullestolen, og det har aldri smakt så godt som da. Kvikklunsj er alltid en innertier, men idag smakte den ekstra godt i sola.
Fotballbanen ligger i nærheten av barnehagen, og når vi bestemte oss for å gå videre til barneskolen bort i veien oppdaget Isak noe. “Er barnehagen åpen mamma” spurte en overrasket liten gutt. Ja for det var jo barn i barnehagen, og det syns han var veldig rart. Så vi måtte forklare at han også kunne gå i barnehagen hvis han ville, for den var åpen for noen barn.
Han måtte tenke på det sa han, men for første gang etter korona utbruddet så jeg lengselen i øynene. Så nå tror jeg vi skal ta en revurdering, kanskje han kan ha noen dager i uken.
Når gubben kom hjem fra jobb bar det rett ut igjen, vi hadde fortsatt mer kvist og brenne. Mine foreldre kom også ut noe som var veldig koselig, men det er noe rart med å stå fem meter fra hverandre. Vi fikk i det minste sett hverandre litt, og slått av en prat, noe som er ekstra hyggelig i disse dager.
Så nå sitter jeg her lykkelig og fornøyd med dagen, og alt jeg klarer å tenke på er en lege. En doktor som mener at livet med ALS bare er en kamp, det er bare et evigvarende mørke. Men idag skulle jeg ønske han også kunne føle litt av det jeg følte, for når jeg satt på en fotballbane med solstråler som varmet mitt kinn, og med barnelatter i ørene. Ja da var livet godt, fortsatt var livet virkelig verdt å leve….
