En dag i mitt liv…

Categories Blogg

Klokken er så vidt passert 06.00 og jeg hører små skritt på vei ned trappa. Det er fortsatt mørkt ute, det er hverdag, og far og sønn gjør seg klar til å ta fatt på en ny dag. I senga ligger jeg, det er enda noen timer til min dag begynner. Jeg blir liggende og lytte, lytte på småpraten mellom far og sønn en tidlig morgen. Men jeg ligger også å venter, venter på at min mann skal komme og gjøre de siste justeringene før han går, venter på at en liten gutt skal komme og ta farvel.

07.00 forlater to glade sjeler huset med det rare i, det siste jeg hører er en liten gutt som utbryter “se på stjernene pappa”! Fortsatt døsig dupper jeg av, men det går ikke lang tid før jeg igjen hører romstrering  på badet. Denne gangen er det min datter som gjør seg klar, klokken er nå 07.30. Skyvedøren går opp, hun visker lavt “glad i deg mamma”, før hun spurter ut døren klar for en ny skoledag.

Like etter henne kommer det noen løpende ned trappa, det er eldstemann som er på farten. Noen ganger tenker jeg at han sover med klærne på for han er lynrask om morgenen. Jeg smiler litt for meg selv der jeg ligger, gode minner fra fortiden dukker plutselig opp.

Det siste jeg tenker før jeg sovner igjen er hvor heldig jeg er. Takknemlig for at barna klarer seg så bra som de gjør på tross av en utfordrende hverdag, jeg sovner med en god tanke i sinn.

Klokken 09.00 våkner jeg igjen, denne gangen trøttere enn noen gang før. Jeg hører hvordan ytterdøren går opp, og hvordan halsbåndet til bikkja klirrer i luften. Assistenten er kommet, første oppgave er som alltid og lufte ett stykk hund.

Det er rart det der, for hver morgen når jeg hører assistenten kommer på jobb blir jeg så sinnsykt trøtt. Jeg blir trøtt av tanken på at nå begynner min dag, enda en dag der jeg må kjempe meg opp til ingenting, enda en formiddag i stolen. Jeg lukker øynene trett på tilværelsen mens jeg tenker “jeg har i det minste en time til”.

Klokken 10.00 er det ingen bønn lenger, nå er det min tur. Noen ganger ber jeg om å få bare 15 minutter til, 15 minutter til før livet igjen blir en realitet.Men plutselig kommer jeg på sistemann, han har jeg nemlig ikke hørt enda. Jeg kommanderer assistenten ned for å sjekke, og jo jeg hadde rett, han lå fortsatt og sov. Heldigvis begynte han senere idag, men normalt sett så må han vekkes.  Men nå er det min tur, nytter ikke å utsette det uunngåelige. Så puter og dyner blir fjernet, kroppen gufser av kulden i rommet. Sakte men sikkert våkner en sliten kropp til liv, men ikke før hele kroppen har ufrivillig strekt seg ut i spasmer.

Med morgenstellet unnagjort, som formodentlig innebærer alt fra vasking, innsmøring og påkledning, blir jeg plassert i godstolen i stua. Hele seansen er over i løpet av 30 minutter, de verste 30 minuttene jeg har i løpet av dagen.

Datamaskinen blir plassert fremfor meg, og min dag er begynt. Jeg sjekker raskt Facebook og innser at noen sitter oppe om natten, det er ihvertfall nye kommentarer og svare på. Så åpner jeg bloggen, ser over innlegget jeg har skrevet kvelden før, og redigerer det som behøves.

TVen kommer på, som alltid starter jeg med reprisen av “God morgen Norge”. Jeg smiler litt for meg selv mens jeg tenker der har jeg faktisk vært, gode minner dukker nok en gang opp. Klokken er 10.45, assistenten virrer rundt i huset, og jeg prøver å våkne.

Første innlegg blir publisert alltid med den samme tanken, hvordan blir dette innlegget mottatt mon tro? Men jeg får ikke mye tid til å dvele over den tanken, nå skal det nemlig gjøres innkjøp. Assistenten finner frem penn og papir, går over kjøleskapet for å se hva som mangler, og det gjenstår kun en ting. Hva skal vi ha til middag i dag da?

Men etter å ha kommet frem til noe jeg tror vi alle kan leve med, drar assistenten på butikken. Endelig en liten stund for meg selv, jeg nyter hvert sekund. Mine assistenter er flinke til å være usynlige, de holder seg i bakgrunnen og styrer på med sitt. Men jeg er jo aldri alene, så den lille timen om formiddagen er gull verdt for meg.

Klokken er litt over 12 når hun er tilbake, og nå går det egentlig slag i slag. Jeg inntar dagens første måltid, begynner på innlegg nr 2 for dagen, og svarer på eventuelle mail som har dukket opp. Jeg får også tid til å se de seriene som jeg har gått glipp av i helgen.

Plutselig er klokken 14.00 og det er tid for vaktbytte. Bikkja får sin andre luftetur, noe som innebærer at jeg får en ny halvtime for meg selv.  Rundt klokken 15 kommer min datter hjem, og det første spørsmålet er som vanlig “når er det middag”? 

Så da må assistenten svinge seg rundt på kjøkkenet. Normalt sett så lager vi alltid middag før vi henter Isak, det er lettere slik. For når han kommer inn døren så er det full rulle. Resten av ettermiddagen går med til barna, ja og gubben da. Litt skriving på bloggen blir det etter en liten gutt har tatt kveld. Men kort oppsummert er dette min dag, mitt liv, hver eneste dag.

Så hvordan ser din dag ut? For når du syns du lever et kjedelig liv, at du gjør de samme tingene hver eneste dag. Ja da skal du tenke på meg og prise deg lykkelig over hvor heldig du er. Jeg skulle nemlig byttet plass om jeg kunne, gitt dere en dag i mitt liv. For da hadde dere sett hvor heldige dere egentlig er, da hadde dere sett hva som betyr noe her i livet…

 

2 kommentarer

2 thoughts on “En dag i mitt liv…

  1. Ååå, eg gråter en skvett for deg Vivian. Skulle gjerne teke ein dag for deg…❤️ Du er tapper og modig det skal være sikkert. Og så direkte og ekte.❤️😘

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *