En daff søndag ble plutselig full av adrenalin…

Categories Blogg

Jeg lå lenge i dag , i senga lå jeg og duppet helt frem til klokken ble 12. Vi ble nemlig sittende litt vel lenge oppe i går , for når gubben kom ut av dusjen i går kveld så begynte det en film på TVen. Den varte helt frem til 01.40 i natt , men den var virkelig verdt det. Ikke minst fordi den var basert på en sann historie , så jeg kan virkelig anbefale filmen Unstoppeable. Men klokken 12 ble jeg med ett lys våken , for utenfor soveromsvinduet kunne jeg høre noen kjente stemmer.

Det var mine foreldre som kom på besøk , og enda godt var det for da kom jeg meg opp i det minste. Ute var det et nydelig vær , så når min mor foreslo at vi kunne gå en tur så var jeg ikke vond å be. Dessuten har vi jo en liten gutt i huset som trenger å få utløp for litt energi , derfor fant vi ut at skoleplassen var det perfekte stoppestedet i dag.

Min datter ble også med , så det ble et realt turfølge kan du si. Gubben var som vanlig litt vanskelig og få med seg , men når han kom på at han kunne ta sykkelen så ble tonen en annen. Det er nemlig en kjent sak at gubben ikke er særlig begeistret for lange gåturer , men med tanke på at han kommer fra Vardø der de tar bilen bare for å sjekke postkassen så er det vel ikke så rart. Det var nemlig det første jeg la merke til når jeg flyttet opp dit , selv om man kunne sykle rundt øya på en time så ble bilen brukt til de minste gjøremål , ja til og med til å lufte bikkja. Bikkja løp fritt fremfor bilen , og eieren kom kjørende bak.

Men vi valgte å la bilen stå i dag , de som fortsatt kunne bruke beina fikk gjøre det. Gåturen tar uansett knappe 20 min , akkurat passe langt for store og små. Vel fremme på skoleplassen fant vi oss en plass i solen , en liten gutt derimot fikk øye på et klatrestativ som lokket. Dette klatrestativet var utstyrt med små ringer som man kunne henge i , men en liten gutt var en smule skeptisk.
“Pappa du må holde beina mine” ropte en liten gutt , han ville jo gjerne prøve.

Pappaen trengte bare å hjelpe han en gang før han fikk dreisen på det , og like etterpå svingte en liten gutt seg rundt som en apekatt i ringene. Jeg vet ikke hva som skjedde egentlig , men når han skulle prøve for hundrede gang gikk det galt. Alt jeg så var en kropp som falt ned mot bakken , og selv om det ikke var så høyt så skjønte jeg utifra landingen at dette gikk galt.

Jeg har aldri sett ungen sånn før , han var så medtatt at han ikke klarte å gråte engang. Hvit som et laken satte han seg ned på rullestolen min , det eneste han klarte å si var at han ville hjem. Men jeg skjønte at her måtte vi bare komme oss til legen , så gubben ble sendt hjem på sykkelen for å hente bilen. Det er lenge siden jeg har vært så redd , all farge hadde forsvunnet fra både leppe og ansikt på en liten gutt. I tillegg slet jeg med å få kontakt med han i begynnelsen , og både mine foreldre og min datter ble beordret til å gjøre alt for å holde han våken.

Det eneste han klagde over var en vond arm , aldri har minuttene gått sakrtere. Det gikk sikkert tyve minutter før han begynte å komme seg litt , og rett etterpå kom gubben i full fart bortover veien. Det bar rett til legevakten med en liten gutt , og heldigvis slapp han inn med engang. Jeg skjønte jo at det mest sannsynlig var sjokket som hadde tatt overhånd , samtidig krysset jeg alt jeg hadde for at armen ikke var knekt.

Men etter en grundig undersøkelse hos legen kunne vi puste lettet ut , armen hadde bare fått seg en trøkk og det var nok et sjokk som var årsaken til at han var medtatt konkluderte legen med. Vi fikk to tilbud , vi kunne dra opp på sykehuset så de fikk observere han de neste seks timene eller vi kunne dra hjem. Siden legen mente det var forsvarlig og dra hjem så gjorde vi det , vi fant ut at det ville være lettere å holde han våken hjemme i sitt eget hjem enn på sykehuset.

En is og litt grillmat (pølse selvfølgelig) ser ut til å ha gjort susen , for nå er han sitt vanlige jeg igjen. En daff søndag ble plutselig veldig dramatisk der en stund , og jeg føler meg litt medtatt selv skal jeg være ærlig. Heldigvis gikk det bra denne gangen , og jeg tror neppe en liten gutt tør nærme seg noen klatrestativ på en stund…

6 kommentarer

6 thoughts on “En daff søndag ble plutselig full av adrenalin…

  1. Så bra at det ikke var noe alvorlig med minstemann. Det er alltid nervepirrende når de skader seg. Vi hadde en periode klippekort på legevakten med vår minstemann,da han var en aktiv krabat. Nå er han 22år,og er i roligste laget. Ønsker dere en rolig søndag kveld 💜

    1. Huff ja det er helt forferdelig Trude , og det verste er at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Men heldigvis gikk det bra denne gangen , håper det blir lenge til neste gang 💜En god kveld til deg og💖

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *