Ja da var det mandag igjen , og det merket jeg godt når jeg våknet idag. Brått ble soverommet forvandlet til oppholdsrom , tre personer sto og så på meg der jeg lå. Jeg har nemlig hatt opplæring i dag , og når hjemmesykepleien i tillegg kommer for å hjelpe til kan det bli litt mye. Dessuten var jeg allerede irritert over at ikke hunden hadde blitt tatt ut , og når en liten tass bestemte seg for at soverommet mitt var den perfekte plass for å gjøre fra seg så ble ikke humøret bedre.
Det er ikke akkurat behagelig å ligge der mens tre personer står rundt meg og ser på , den følelsen klarer jeg aldri å venne meg til. Faktisk føler jeg det bare blir verre og verre , jeg blir litt tom når det er opplæring på gang. Dessuten vet jeg enda ikke hva kommunen kommer til å gjøre , og da virker det hele litt bortkastet på et vis. Men nødvendig er det uansett , så her er det bare å bite tennene sammen.
Gubben ga meg en oppgave i går kveld , nå var det tydeligvis opp til meg om jeg ville ha fremdrift i gangen. Gubben hadde revet ned boksen til dørklokken , og igår fant han den ikke igjen. Mest sannsynlig hadde han kastet den selv i et ubetenktsomt øyeblikk , men det var min datter som fikk skylden for hans rot.
“Hvor har du rotet bort boksen til dørklokken” ropte gubben til min datter fra gangen , “det var jo du som ryddet sist.”
Min datter ble sittende som et spørsmålstegn ved min side , hun hadde jo ikke ryddet noe som helst. Vi fant begge ut at det beste var å holde kjeft , det var tydelig at en gang hadde gått til hode på en sliten mann. Derfor måtte jeg ifølge gubben skaffe en ny dørklokke , noe som ble min første oppgave i dag. Men jeg fikk sjokk når jeg begynte å lete på nettet , det var et mye større utvalg enn jeg hadde sett for meg. Det var side opp og side ned med dørklokker , det var noe for enhver smak.
Det ble fort tydelig at teknologien hadde gjort et bykst de siste årene , nå kunne man nesten få en dørklokke som åpnet døren for deg også. Trådløse ringeklokker var tydeligvis det nye , og disse kom i alle varianter. Noen kunne snakke , andre kunne filme , ja enkelte kunne til og med lyse opp inngangspartiet. Aldri har jeg hatt et større problem med å velge , og når jeg leste produktinformasjonen var det som å lese en bruksanvisning på kinesisk. Jeg ble helt svett der jeg satt , aldri hadde jeg sett for meg at man måtte ha utdannelse for å kjøpe en ny ringeklokke.
Men heller meg enn gubben , jeg syns jeg så han fremfor der jeg satt og prøvde å tyde hva det var jeg skulle kjøpe. Til slutt sendte jeg assistenten på butikken for å spørre der , for dette ble for mye selv for meg. Dørklokke ble det til slutt , takket være de ansatte på butikken fikk vi en ny enkel liten sak. Vi gikk for en trådløs en , men droppet både taleevne , lys og film , det tok jeg nemlig ikke sjansen på å kjøpe. For da er jeg redd gubben min virkelig hadde tatt fyr , jeg tror han har mer enn nok med det han har fra før.
Min bror kom også på uventet besøk i dag , noe som var skikkelig hyggelig spesielt siden jeg ikke har fått sett han på lenge. Når han i tillegg ymtet frempå at de også kunne tenke seg en tur til Værlandet i påsken ble jeg kjempeglad , for da ville en liten gutt få treffe søskenbarna igjen. Men ingenting er avgjort enda fra deres side , uansett lever jeg i håpet.
Nå har gubben igjen hoppet i arbeisklærne , eller for å si det på en annen måte , han har ikke hoppet UT av arbeidsklærne. Noen ganger tror jeg han har grodd fast i arbeidstøyet , selv når han ikke holder på med oppussing så går han fortsatt i arbeisklærne når han kommer hjem. Skapet er fullt av klær som jeg har kjøpt til han opp igjennom årene , men når han først finner på å prøve de viser det seg at han har rukket å vokse ut av de. Det er nemlig ikke bare en liten gutt som vokser her i huset , men i motsetning til sin sønn som stort sett bare vokser i høyden , så vokser gubben kun i bredden. Forstå det den som kan…
Jeg forstår at du ikke har det lett og at det er mye som tynger deg. Har selv en alvorlig kreftdiagnose og kommer sannsynligvis ikke til å oppleve at mitt yngste barn skal begynne på skolen nå til høsten.
Har i perioder hatt stor glede av å lese bloggen din, får ikke ta i mot besøk her på sykehuset og noe må man bruke tiden på og for meg er lydbøker, podkaster og blogger et flott tidsfordriv. Men nå må jeg dessverre slutte å lese din blogg. Du er ekstremt negativ, klager på systemet, på mannen (selv om du forsøker å vinkle det humoristisk, men det behersker du ikke).
Hvorfor skaffe en liten krevende valp, når du skal bli irritert for at assistentene ikke tar seg av den? Jeg opplever deg som veldig kravstor og negativ. Systemet er veldig overbelastet, men jeg tror likevel vi skal være glad vi bor i Norge der vi ihvertfall får et nogenlunde verdig liv likevel. Jeg tror man kommer lenger med positivitet og å være hyggelig.
Du oppleves ikke som så veldig hyggelig for tiden. Det er klaging på alt og alle. Som sagt, jeg forstår at du har en alvorlig diagnose og at alle vet hvilken vei det bærer. Det vet jeg for meg selv også, jeg har kanskje enda kortere tid igjen enn du har. Men jeg omgir meg ikke med negativitet hele tiden likevel. Vi må sette litt mer pris på det vi har. Og jeg tviler ikke på at det er ting du må ta tak i og si i fra om, men ikke referer alt offentlig. Det fortjener ikke de som jobber med/hos deg og ihvertfall ikke mannen din! Satire og humor er det ikke alle som behersker og når man ikke gjør det, så blir det veldig negativt istedet.
Jeg tror også sterkt på selvvisualisering og når man bare tenker negativt, så blir man negativ.
Nyt at våren er på vei, at du har en mann som forguder deg, en flott familie og en nydelig liten hund.
Så synd å høre at du oppfatter innleggene mine som klaging , men det kjenner ikke vi oss igjen i. Hvordan du trekker konklusjoner fra min tekst er ikke noe jeg kan styre , jeg har aldri skrevet at det var assistentene som skulle lufte hunden. Min mann leser alle innleggene jeg skriver om han på forhånd , aldri har han oppfattet at jeg har klaget på han. Jeg setter pris på hver dag jeg får med mine kjære , og det prøver jeg også å formidle i gjentatte innlegg
Systemet er noe helt annet , og der har jeg dessverre ikke noe særlig positivt og si. Kreft og ALS er to helt forskjellige sykdommer , og jeg er glad du slipper å sitte i mine sko. Det er nemlig en kjent sak at vi som har ALS blir sviktet av systemet , derfor er vi mange som prøver å kjempe for våre rettigheter. Jeg håper du får mange gode dager fremover med dine , og bruker den dyrebare tiden din på å spre om deg med positivitet. Vi er alle forskjellige , og jeg takler min hverdag med humor og glede. Men selv jeg har dårlige dager innimellom , det er livet på godt og vondt jeg prøver å få frem. Lykke til videre , mange gode ønsker til deg 💖