En berg og dal bane…

Categories Blogg

Har du noen gang vært så ensom at det gjør vondt bare å puste? Har du kjent på den mørke, dystre følelsen av håpløshet at du ser ingen utvei? En følelse som omgir seg med et mørke som er så dypt at du føler du er i ferd med å drukne, som fører med seg så mye smerte og lidelse at du ikke klarer å stå opp om morgenen. Jeg tror innerst inne at vi alle har vært der, enten ved sorg over noen vi har mistet, eller angst for at livet ikke ble som vi hadde tenkt, angst fordi vi ikke vet hva som venter oss.

Men så har vi motsetningen da, lykken og kjærligheten. For har du noen gang vært så lykkelig at du føler du skal sprekke? Har du opplevd en glede som er så stor at det eneste du har lyst til å gjøre er å rope det ut? En følelse av en kjærlighet så stor at du bobler over innvendig, og alt du føler for å gjøre er å danse. Danse gjennom livet, for der og da, akkurat i det øyeblikket føles livet både enkelt og vidunderlig.

Når man blir alvorlig syk så er det disse følelsene som blir altoppslukende. Du lever i en berg og dal bane av følelser, noen dager både ler og gråter du, og du vet knapt hvorfor. Noen dager er du så ensom at det gjør vondt. For det er ingen som kan kjenne på dine innerste følelser, det er ingen som kan sette seg inn i hvordan det er å leve med denne sykdommen så sant du ikke er rammet selv.

For uansett hvor mye jeg skriver, uansett hvor mye jeg prøver å forklare hvordan det er å leve med ALS, så må dere “smake” det selv for å virkelig kunne forstå. Sånn er det bare, sånn er livet. For selv om vi er flere som er rammet av denne sykdommen, så er vi også forskjellige. Vi erfarer ting forskjellig, vi tenker forskjellig, det er stor forskjell på hva vi takler, og hvor mye vi er villig til å gå igjennom.

Så derfor blir man ensom, man blir alene med sine følelser og tanker, det blir derfor stummende mørkt noen ganger. Min største frykt er å miste stemmen, den er allerede dårlig, men den vil forsvinne for godt etterhvert. Hvordan vil det da gå, hvem skal se mine behov da, hvem skal se hva jeg trenger. For foreløbig kan jeg gi beskjed, jeg kan fortelle hva som plager meg, jeg kan fortelle mine kjære hvor mye jeg er glad i dem. Sist men ikke minst, jeg kan leke med Isak .

For det er blitt min store glede, det er det som gir meg håp i hverdagen, det gir meg den største gleden. Det er blitt min store lidenskap, en gavepakke for å takle alle utfordringer og elendighet. For i de små øyeblikkene jeg får lov til å bli med han inn i sin fantasiverden, det er da jeg glemmer mine egne problemer, det er i hans verden jeg finner fred…

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *